Lørdag 19 mars hadde redaktør Steinulf Henriksen en kommentar som jeg ikke kan si meg helt enig i. For ordens skyld vil jeg titulere redaktøren som Steinulf, siden vi begge har samme etternavn, uten at det tilkommer slekt eller familiære relasjoner.
En ting skal Steinulf ha, det er bestandig en fryd å lese lederne han har skrevet, om en er enig eller ei. Uten harselas eller andre nedverdigende formuleringer får han frem sine meninger i samfunnsdebatten, uten at noen har grunn til å føle seg fornærmet eller overkjørt. Men når det er sagt så er det forskjell på en redaktør og en person med sju års dårlig folkeskole, som av og til må bruke en Nord-Norsk språkprakt som hjelpeverb i sine formuleringer.
I sin leder trekker Steinulf frem nødvendigheten med å være medlem i to av verdens største organisasjoner, Nato og EU. Når det gjelder Nato-medlemskap så har sikkert mange tvilere forandret mening. Om kommunismen regnes av tilhengerne som sosialisme, så er det ikke kommunisme noe annet en sosialistisk diktatur. Der diktatorisk makt ikke lenger begrenses til å herske over eget folk, men et ønske om å bli en verdenshersker, uten skrupler eller hemninger.
Vi må snakke om EU
Når Steinulf mener at mange har forandret mening siden siste EU-avstemming, og vil støtte et medlemskap i EU, så er jeg ikke så sikker på at han har rett. Med noen av de siste målingene som ble utført blant norske innbyggere så var det over 72 prosent som ikke ønsket medlemskap i EU. Når det gjelder prognoser om hvor mange som var i mot EØS-avtalen, så har jeg ikke noe å vise til. Før EU-avstemmingen hadde vi en handelsavtale som Gros regjering satte til side for å kunne tilpasse seg EU, mot folkets vilje.
Det som har skjedd det siste året har skapt større avstand mellom det norske folket og EU og EØS-avtalen, en avtale som underbygger at vi ikke er herre i eget hus. Norge er et land som er selvforsynt med elektrisitet, olje og gass. Nå har det norske folk forstått at det er ikke vi som bestemmer prisen på våre egne produkter innad i eget land, prisen fastsettes av bestemmelser i EU. På energi skal vi ikke være konkurransedyktig med Europa.
Når olje og strøm prisene har skutt i været så medfører det automatisk en alvorlig prisvekst på alle produkt, som det er tvilsomt at konsumentene får dekket i et lønnsoppgjør. Vi hører økonomer til stadighet forteller at pandemien har medført at det norske folk har spart enorme beløp, så nå er vi liksom rustet for å betale skyhøye priser både på drivstoff, strøm og mat. Ser vi bort fra regjeringen og går til Stortinget som er bekledd av folkevalgte, så ser det ikke ut for at de har oppdaget at laveste sats for minstepensjonister er 173.000 per år.
Tilsvar: «Vi må snakke om EU»
Vår første havrettsminister Jens Evensen, som sikret våre oljeverdier på Norsk sokkel, forsto at Norge kom til å bli en rik oljenasjon, og rikdommen skulle fordeles på alle. Jordbruket skulle få en inntekt som skulle sikre at landet ble selvforsynt med jordbruksprodukter. Jens Evensen så at matsikkerheten var en del av en velferdsstat med respekt for seg og sitt folk. Jens Evensens kongstanke var at alle skulle få ta del i oljerikdommen. Landet skulle bygges ut med infrastruktur og industri. Når dagen kom at oljebrønnen var tom, så var det bare å gire ned et gir eller to, og Norge kunne fortsatt være en rik nasjon. Det er ennå ikke for sent. Vi har, eller rettere sagt staten har, fremdeles enorme inntekter fra oljeindustrien og fra avgiftsystemet fra det norske folk.
Om undertegnede kunne komme med et ønske, så var det at Steinulf med sin fabelaktige måte å formulere seg på, kunne trekke frem forskjellene mellom rike samfunnsledere og arbeiderne og slites adelsmenn, som har spinket og spart til en usikker alderdom.