Denne overskriften står sjefredaktøren av denne avis for, lørdag 19. mars -22. Bakgrunnen for omtanken fra redaktøren er sannsynligvis den nåværende situasjon med Russland mot resten av Europa, inkludert EU.

Og tanken om et sterkt og samlet Europa er derfor enda viktigere enn før. Med en svært aggressiv part i øst. I dag er vel de fleste enige om at største fordelen ved EU er den fredsbevarende rollen organisasjonen kan spille. Enn skjønt det har knaket noe i sømmene de siste årene med Brexit og autoritære regimer i Ungarn og Polen.

For mange av oss EU-bremsere er det kanskje svekkelsen av sjølråderetten som organiseringen av EU fører til, man ser på som den største negative faktor. Men så kan man selvfølgelig si at mektige stater som Tyskland og Frankrike lever godt med det. Hvorfor skulle ikke vi også klare det? Dette selv om det er slik at mektige stater som Tyskland og Frankrike selvsagt har større kraft, og blir bedre hørt, enn hva lille Norge ville blitt som medlem.

Når det ble Brexit i England handlet det mest om en uvirkelig stemningsbølge som tok helt av. Hvor rasjonelle problemstillinger ble borte i stemningståka. For hvor mange engelskmenn hadde oversikt over følgene ved en utmelding?

EU-tilhengere påpeker jo ganske riktig at det er litt av ett paradoks at Norge «sitter ute på gangen» når saker besluttes i EU. Mens vi på den annen side likevel, stort sett, slutter oss til EU-direktivene. For noen år siden var vi noen som fikk besøke Det Norske huset i Brussel. Jeg spurte da daglig leder, som faktisk var fra Tromsø, om det virkelig var slik at Norge var «den flinkeste gutten i klassen» til å underordne seg EUs direktiver. Jeg fikk til svar et det ikke var helt korrekt, da Norge her kom på 2. plass.

Her i landet har vi jo hatt to rådgivende folkeavstemninger om medlemskap i EF/EU eller ikke. Den første den 28. september i 1972. Da ble det 53,5 prosent nei. Og da gikk Brattelis regjering av. Så fikk vi en ny folkeavstemning i 1994. Da ble resultatet 52,2 prosent nei.

I Troms ble det 74,5 prosent nei, i 1994. Altså var om lag tre av fire av de fra Troms som stemte i 1994, imot medlemskap. Mens innbyggerne i Oslo stemte 33,4 prosent nei i 1994.

Men det er et avsnitt i redaktørens innlegg som egentlig gjør at jeg tar ordet: «Frykten for at EU-flåten skulle komme å ta fisken fra oss tilhører forhistorien. Nå er det i mye større grad våre relasjoner til — av alle — Russland som er avgjørende for vår råderett over havressursene i nord gjennom den norsk-russiske fiskeriavtalen». Sitat slutt.

Her er det mye man kan være uenige om: Under EU-kampen i 1994 var råderetten over fisken den viktigste kampsak her nord. For hva dersom andre nasjoner kom og tok fisken vår?

Og frykten for å miste denne råderetten ligger fortsatt der dersom EU-medlemskap igjen blir en sak ut av det. Fortsatt vil det være sånn at EUs fiskeflåte vil sikle etter våre fiskeressurser ved medlemskap. Vi skal være klar over at den nord-atlantiske torskebestanden i dag er en av verdens mest robuste fiskestammer. Dette takket være et godt samarbeid om forvaltning av mellom Russland og Norge. Og med fremsynte mennesker som gjorde de rette vurderinger i sin tid.

I Norge i dag lever vi stort sett godt med EØS-avtalen, som ble satt i verk i 1989

Som en basis for dette er dagens delelinje. Og både spanjoler, portugisere og andre nasjoner vil nok trykke hardt på for å få tilgang til denne ressursen. I dagens EØS-avtale er faktisk fisken ikke med. Det kan jo EØS-motstanderne få med seg.

Vi som var aktive motstandere mot EU-medlemskap, i 1994, personlig gjennom SME (sosialdemokrater mot EU), husker ennå meget godt debatten om fisken.

I fjor så jeg et TV-program på NRK fra en by i Skottland. Denne byen hadde tidligere, før medlemskapet i EU, vært stor på fiskerier. Her var det tidligere en relativt stor, skotsk, fiskeriflåte stasjonert. En flåte som leverte fangstene til mottak i byen, og slik skapte mange lokale arbeidsplasser. Etter innlemmelsen i EU, var de skotske fiskeriene historie. Tidligere skotske fiskere var intervjuet, og uttalte at den utenlandske EU-flåten «tok alt». Mens de gikk arbeidsledige.

En annen ting er at slik spenningen nå rår i Europa, mellom Russland og resten av Europa med EU, kan en med norsk framtidig medlemskap i EU, risikere et Russland, som kanskje ikke lenger vil være så positive til samarbeid om fiske og redning, som i dag. Som vil se på EU som en ytre fiende. Vi har jo nå et Russland i fritt spill. Og hvem overtar etter Putin?

Her vil nok noen mene at man ikke skal la seg presse. Vi skal selv bestemme over dette. Men realiteten er jo den når det gjelder fisken, må vi ha et tilnærmet brukbart samarbeid med vår store nabo. Og derfor har jo Norge nå besluttet å ikke boikotte de russiske fiskefartøyene som vil inn til norske havner.

Til slutt bør en nok bemerke at slik det politiske klimaet er i Norge i dag, er det ikke mange politiske partier, eller fremtredende politikere, som vil sette i gang en prosess med sikte på EU-medlemskap.

Jeg er temmelig sikker på at for eksempel Ap, ikke vil ta opp saken, dette uten å ha fullmakt til å mene noe på vegne av partiet. Det er noe som heter at brent barn skyr ilden.

I Norge i dag lever vi stort sett godt med EØS-avtalen, som ble satt i verk i 1989. Den er ikke fullgod på alle måter. Men slik er det med alle avtaler. En må gi og ta. Slikt sett er det jo en grei formulering i Hurdalsplattformen, om at «en skal vurdere erfaringene med EØS-avtalen». Så får vi se hva det kan føre til. Men fisken skal vi alltid kjempe for!

Denne overskriften står sjefredaktøren av denne avis for, lørdag 19. mars -22. Bakgrunnen for omtanken fra redaktøren er sannsynligvis den nåværende situasjon med Russland mot resten av Europa, inkludert EU.

Og tanken om et sterkt og samlet Europa er derfor enda viktigere enn før. Med en svært aggressiv part i øst. I dag er vel de fleste enige om at største fordelen ved EU er den fredsbevarende rollen organisasjonen kan spille. Enn skjønt det har knaket noe i sømmene de siste årene med Brexit og autoritære regimer i Ungarn og Polen.

For mange av oss EU-bremsere er det kanskje svekkelsen av sjølråderetten som organiseringen av EU fører til, man ser på som den største negative faktor. Men så kan man selvfølgelig si at mektige stater som Tyskland og Frankrike lever godt med det. Hvorfor skulle ikke vi også klare det? Dette selv om det er slik at mektige stater som Tyskland og Frankrike selvsagt har større kraft, og blir bedre hørt, enn hva lille Norge ville blitt som medlem.

Når det ble Brexit i England handlet det mest om en uvirkelig stemningsbølge som tok helt av. Hvor rasjonelle problemstillinger ble borte i stemningståka. For hvor mange engelskmenn hadde oversikt over følgene ved en utmelding?

EU-tilhengere påpeker jo ganske riktig at det er litt av ett paradoks at Norge «sitter ute på gangen» når saker besluttes i EU. Mens vi på den annen side likevel, stort sett, slutter oss til EU-direktivene. For noen år siden var vi noen som fikk besøke Det Norske huset i Brussel. Jeg spurte da daglig leder, som faktisk var fra Tromsø, om det virkelig var slik at Norge var «den flinkeste gutten i klassen» til å underordne seg EUs direktiver. Jeg fikk til svar et det ikke var helt korrekt, da Norge her kom på 2. plass.

Her i landet har vi jo hatt to rådgivende folkeavstemninger om medlemskap i EF/EU eller ikke. Den første den 28. september i 1972. Da ble det 53,5 prosent nei. Og da gikk Brattelis regjering av. Så fikk vi en ny folkeavstemning i 1994. Da ble resultatet 52,2 prosent nei.

I Troms ble det 74,5 prosent nei, i 1994. Altså var om lag tre av fire av de fra Troms som stemte i 1994, imot medlemskap. Mens innbyggerne i Oslo stemte 33,4 prosent nei i 1994.

Men det er et avsnitt i redaktørens innlegg som egentlig gjør at jeg tar ordet: «Frykten for at EU-flåten skulle komme å ta fisken fra oss tilhører forhistorien. Nå er det i mye større grad våre relasjoner til — av alle — Russland som er avgjørende for vår råderett over havressursene i nord gjennom den norsk-russiske fiskeriavtalen». Sitat slutt.

Her er det mye man kan være uenige om: Under EU-kampen i 1994 var råderetten over fisken den viktigste kampsak her nord. For hva dersom andre nasjoner kom og tok fisken vår?

Og frykten for å miste denne råderetten ligger fortsatt der dersom EU-medlemskap igjen blir en sak ut av det. Fortsatt vil det være sånn at EUs fiskeflåte vil sikle etter våre fiskeressurser ved medlemskap. Vi skal være klar over at den nord-atlantiske torskebestanden i dag er en av verdens mest robuste fiskestammer. Dette takket være et godt samarbeid om forvaltning av mellom Russland og Norge. Og med fremsynte mennesker som gjorde de rette vurderinger i sin tid.

I Norge i dag lever vi stort sett godt med EØS-avtalen, som ble satt i verk i 1989

Som en basis for dette er dagens delelinje. Og både spanjoler, portugisere og andre nasjoner vil nok trykke hardt på for å få tilgang til denne ressursen. I dagens EØS-avtale er faktisk fisken ikke med. Det kan jo EØS-motstanderne få med seg.

Vi som var aktive motstandere mot EU-medlemskap, i 1994, personlig gjennom SME (sosialdemokrater mot EU), husker ennå meget godt debatten om fisken.

I fjor så jeg et TV-program på NRK fra en by i Skottland. Denne byen hadde tidligere, før medlemskapet i EU, vært stor på fiskerier. Her var det tidligere en relativt stor, skotsk, fiskeriflåte stasjonert. En flåte som leverte fangstene til mottak i byen, og slik skapte mange lokale arbeidsplasser. Etter innlemmelsen i EU, var de skotske fiskeriene historie. Tidligere skotske fiskere var intervjuet, og uttalte at den utenlandske EU-flåten «tok alt». Mens de gikk arbeidsledige.

En annen ting er at slik spenningen nå rår i Europa, mellom Russland og resten av Europa med EU, kan en med norsk framtidig medlemskap i EU, risikere et Russland, som kanskje ikke lenger vil være så positive til samarbeid om fiske og redning, som i dag. Som vil se på EU som en ytre fiende. Vi har jo nå et Russland i fritt spill. Og hvem overtar etter Putin?

Her vil nok noen mene at man ikke skal la seg presse. Vi skal selv bestemme over dette. Men realiteten er jo den når det gjelder fisken, må vi ha et tilnærmet brukbart samarbeid med vår store nabo. Og derfor har jo Norge nå besluttet å ikke boikotte de russiske fiskefartøyene som vil inn til norske havner.

Til slutt bør en nok bemerke at slik det politiske klimaet er i Norge i dag, er det ikke mange politiske partier, eller fremtredende politikere, som vil sette i gang en prosess med sikte på EU-medlemskap.

Jeg er temmelig sikker på at for eksempel Ap, ikke vil ta opp saken, dette uten å ha fullmakt til å mene noe på vegne av partiet. Det er noe som heter at brent barn skyr ilden.

I Norge i dag lever vi stort sett godt med EØS-avtalen, som ble satt i verk i 1989. Den er ikke fullgod på alle måter. Men slik er det med alle avtaler. En må gi og ta. Slikt sett er det jo en grei formulering i Hurdalsplattformen, om at «en skal vurdere erfaringene med EØS-avtalen». Så får vi se hva det kan føre til. Men fisken skal vi alltid kjempe for!