Vi må snakke om EU

Selv de mest innbarka Nato-motstandere setter i disse mørke dager pris på militæralliansen og er glade for at Norge er medlem. Tiden er nå inne for å snakke om Norge og EU. Fellesskap og samarbeid over landegrensene gir trygghet og samhørighet. Det trenger vi mye mer av. Nå — og i årene framover.

Snart 20 år er gått siden siste EU-avstemming. Og det er 50 år siden Norge første gang sa nei til det som da het EF. Argumentene for å stå utenfor er blitt færre og færre. Aldri før enn akkurat nå har vi hatt større grunn til å hive oss på lag med den europeiske unionen.

Norges tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen viser at Norge er et populært land i unionen. Vi får ufattelig mange goder fra EU uten å være medlem. Vi får være med på festen (og må selvsagt også ta vår del av bakrusen). Men vi blir ikke bydd opp til dans og ender opp som ren veggpryd. Vi lytter til musikken, men får ikke synge med. Vi får smake på dråpene, men må nøye oss med det vi får servert, og kan ikke bestille mer.

Når de 27 EU-landene tar de viktige beslutningene sitter vi ikke rundt bordet. Når det virkelig gjelder, som nå, må vi bare ta i mot de beslutninger som fattes og de direktiver som gis. Hvor lenge skal Norge spille en slik passiv rolle i et stadig mer krevende utenforskap?

Frykten for at EU-flåten skulle komme å ta fisken fra oss tilhører forhistorien. Nå er det i mye større grad våre relasjoner til — av alle — Russland, som er avgjørende for vår råderett over havressursene i nord gjennom den norsk-russiske fiskeriavtalen.

Vår redningsplanke er EØS-avtalen som stammer fra 1992. En avtale noen elsker og andre hater. Men selv finansminister Trygve Slagsvold Vedum må ha lært noe de siste månedene om hvor grenseløst viktig denne avtalen er for norsk økonomi. Den gir oss bodplass i EUs indre marked. Men den gir oss ikke tilgang til de store, strategiske satsinger EU gjør, eksempelvis i klimapolitikken. Vi sitter fortsatt på sidelinja når EU lanserer sine ambisiøse grønne pakker. Hvor lenge kan vi gjøre det og bevare en troverdig klimapolitikk?

EU viser likevel på forunderlig vis omtanke for det lille, rare landet i nord. Som Aftenpostens politiske redaktør Kjetil Alstadheim så treffende formulerte i en kommentar nylig: «Mye løses med litt kreativitet og fleksibilitet fra begge sider. Det brukes konstitusjonell gaffateip og lages spesialtilkoblinger til det som ligger i randsonen av eller utenfor EØS-avtalen».

Alstadheim bruker EUs innkjøp koronavaksinene som eksempel. Norge fikk være med. Det ble løst fordi viljen var stor nok, det ordnet seg selv om EØS-avtalen egentlig ikke skulle hjulpet oss.

Er det en selvfølge at det vil fortsette sånn? Det er slett ikke sikkert. Vi har ikke sett konsekvensene av krigen i Ukraina, og vi aner ikke hvordan Europa vil se ut når virkelighetens mareritt i øst en gang er over.

Krigen i Ukraina har utløst en debatt om Nato-medlemskap i Finland og Sverige. I Norge bør den utløse en debatt om fullverdig medlemskap i EU og en plass ved leirbålet når unionens medlemsland tar avgjørelser om klimapolitikk, beredskap, handel og vern om felles europeiske verdier.

Mer enn noen gang før i moderne tid trenger vi gode venner, gode naboer og sterke allianser fra Svalbard til Middelhavet.