Norge eier kraften vår. Det er norske interesser som styrer Norges energipolitikk. Dette er grunnlaget for Høyres energipolitikk, og det energipolitiske samarbeidet vi har med resten av Europa. Senterpartiet forsøker å skape et inntrykk av at Høyre mener noe annet. Det er ikke spesielt redelig.

Det er norske interesser som er utgangspunktet for vårt energipolitiske samarbeid med Europa. Vi har et kraftsystem som er særlig væravhengig. Derfor har norske politikere, med Senterpartiet i spissen, besluttet at vi er tjent med å koble oss til landene rundt oss. Dette har tjent oss godt de siste tredve årene, men bidro også til at Norge ble påvirket av høye priser da Europa ble kastet ut i en energikrise.

Hensikten med kablene er å ivareta Norges forsyningssikkerhet i vårt svært væravhengig kraftsystem. Den første utenlandskabelen gikk fra Trøndelag til Sverige, og ble bygget på 1960-tallet. Slik skulle Trøndelag unngå kraftkrise i tørre og kalde år. Siden er det besluttet bygget 16 forbindelser til. EU er ikke part i noen av avtalene disse kablene er basert på. EU har aldri bedt Norge om å bygge en eneste kabel. Beslutningene om å bygge dem er basert på norske interesser, og fattet av Stortinget. Avtalene er bilaterale, mellom Norge og de landene vi har kabler til.

Gro-Anita Mykjåland (Senterpartiet) hevder i et leserinnlegg i Folkebladet at Høyre vil gi bort kraften bit for bit, og «vil bruke eierskapet (til kraften) for å øke prissmitten fra Europa, avstå mer suverenitet og bygge flere utenlandskabler». Det er selvsagt bare tull. Høyre har tvert i mot sagt at det ikke er aktuelt å bygge flere utenlandskabler nå, og kraften — den er vår.

Det er ingen andre som ivaretar norske interesser i Brussel. Aller minst Senterpartiet

Høyre mener vi må utrede grundig om de eldste kablene til Danmark bør fornyes når de når sin levetid. Danskenes ambisjoner om å firedoble fornybarproduksjonen, i kombinasjon med regjeringens manglende evne til å bygge ut kraft i Norge, taler for at det kan være gunstig for Norge å importere billig vindkraft. Men uansett må det utredes før vi konkluderer, slik at vi vet hva konsekvensene blir for det norske kraftsystemet.

Senterpartiet hopper rett på konklusjonen, og sier tvert nei til fornyelse av Danmarkskablene. Det kan få konsekvenser i form av økte kraftpriser i hele den regionen Mykjåland selv representerer på Stortinget, men er først og fremst et uttrykk for at Senterpartiet ikke er opptatt av å føre en kunnskapsbasert politikk. Politisk opportunisme veier tyngre enn kunnskapsbaserte beslutninger.

Mykjåland skriver videre at hun er for samarbeid med EU. EØS-avtalen gir norske bedrifter muligheter til på konkurrere på like vilkår med sine konkurrenter i hele Europa. For et land som lever i hovedsak av eksport, så er dette en ubetinget fordel. Vi er fem millioner mennesker i Norge, og får lik tilgang til et marked på 500 millioner mennesker. Vi er omfattet av de fire friheter på lik linje med alle andre i EU, og kan fritt reise, jobbe, studere, investere og bosette oss i hele EU.

For at vilkårene skal være like, er Norge forpliktet til å ta inn EØS-relevante rettsakter i norsk lov. Det er prisen for deltakelse i EUs indre marked. Dette er et faktum Mykjåland er meget godt kjent med, men som hun nå later som om er noe helt nytt. At EU påpeker at Norge må ta inn EUs fornybardirektiv i norsk rett — seks år etter at det ble vedtatt — kan derfor umulig komme som en overraskelse for Senterpartiet. Derfor er det vanskelig å konkludere annerledes enn at Mykjålands utfall er tuftet på ren politisk opportunisme.

Senterpartiets motstand mot fornybardirektivet fra 2018 er neppe basert på innholdet i direktivet. Det er nemlig svært lite kontroversielt og helt i tråd med regjeringens egne mål om økt produksjon av fornybar kraft. Det er nok heller et forsøk på å skape støy om et EU-direktiv, i håp om det skal ta fokuset vekk fra øvrige deler av regjeringens politikk. Herunder at det under denne regjeringen knapt gis konsesjon til nye kraftprosjekter.

Utfordringen for Senterpartiet er at de med denne strategien setter sine egne interesser over Norges. Senterpartiet kan trenere beslutninger om å ta inn EU-direktiv i norsk lov, men det endrer ikke på det faktum at de må tas inn før eller senere. Det betyr at norske bedrifter må leve med usikkerhet om rammevilkårene (ikke noe nytt under denne regjeringen forsåvidt), og at Norge får dårligere tid på å innfri direktivene.

Ved å dra føttene etter seg, i stedet for å føre en mer proaktiv europapolitikk, blir det også vanskeligere for regjeringen å påvirke utformingen av direktiv fra EU, og få til norske tilpasninger der det er ønskelig. Det er ingen tjent med.

Det er helt riktig, som Mykjåland skriver, at Høyre mener at vi burde sitte rundt bordet når viktige beslutninger som angår Norge fattes i EU. Det er ingen andre som ivaretar norske interesser i Brussel. Aller minst Senterpartiet, som foretrekker å stikke hodet i sanden og håpe at det hele går over.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her