Kråkeslottet er solgt. En epoke er over — 50 år som kulturinstitusjon på yttersida av Senja. Hvorfor har vi solgt? Vi ønsker at folk skal forstå. Ved nyttår, da beslutninga ble tatt og kontrakt med kjøper underskrevet, hadde administrasjonen i Senja kommune sørget for at var vi havnet i en umulig situasjon — uten parkering.

Men det er ikke dette kommunen forteller. I Folkebladet (26. juli) gir rådmann Hogne Eidissen ei framstilling som får det til å se ut som om det var åpnet for ei parkeringsløsning nær Kråkeslottet, og at vi likevel solgte. «Både ordfører og rådmann har hele tiden ønsket at man skulle få det til der ute», uttalte Eidissen.

Det er viktig for oss å få fram hele bakgrunnen. Fordi den feilaktige framstillinga går på æra løs, men også fordi administrasjonen i sin saksbehandling har brøytet seg langt inn på politikernes banehalvdel, og også har begått grove feil. Det er ting av prinsipiell betydning. Det er viktig å si fra.

17. november i fjor sluttet Utvalget for samfunnsutvikling seg enstemmig til en innstilling fra administrasjonen i reguleringssaka for Bøvær. Innstillinga fjernet nærparkeringa vi hadde brukt i alle år. Vi skulle parkere 700 meter unna. I Knarrvika. I det blå. Avstanden langs smal, trafikkfarlig, svingete vei hvor to biler ikke kan møtes, var gal nok i seg sjøl.

Hvorfor i det blå? Det fantes ikke noen konkret plan for når denne parkeringa skulle komme, og grunneierne var ikke interessert i å selge det aktuelle arealet. Men og fordi dette var parkering som var tiltenkt — og dimensjonert for — utfart til stranda. Hvor skulle Kråkeslottets gjester parkere en solskinnsdag når parkeringa var fylt av badegjester og turfolk? Vi spurte og fikk ikke svar. Det er ikke mulig å drive næringsvirksomhet og kulturvirksomhet uten rimelig avstand til parkering. Uten sikkerhet for parkering.

Vårt ønske var å fortsette kulturvirksomheta. Vi ville ikke solgt dersom vi hadde rimelig håp om at parkeringssituasjonen ville løse seg. Norrøna Hvitserk tilbød oss allerede i 2021 å kjøpe. Tilbudet lød på 17,5 millioner. Vi sa nei. Penger har ikke vært drivkrafta. Det kan de som har fulgt oss bevitne. Eierne ha aldri tatt ut lønn eller utbytte.

Det er nødvendig med en kritisk gjennomgang av saka for å sørge for at administrasjonen ikke i framtida begrenser politikernes handlingsrom

Det er gleden ved å jobbe med kultur — sammen med masse gode folk, og ønsket om å kunne tilby kunstnere et spennende arbeidssted og publikum gode opplevelser, som har vært drivkrafta. Vi har tatt penger fra arbeid utenfor og lagt inn i oppbygginga av kulturstedet. Penger fra utleie ble brukt til å subsidiere kulturdelen. Vi overtok Kråkeslottet fra kulturpersonligheten Ulf Willgohs Knudsen og har følt en forpliktelse til å løfte denne arven.

Men det fantes et håp. I forslaget som hadde gått ut til høring sommeren 2022 var det satt av 12 parkeringsplasser til Kråkeslottet til nærparkering i steinbruddet ved moloen. Når disse ble fjernet i innstillinga som ble lagt fram for politikerne i november skyldtes det en grov feil. Administrasjonene forutsatte at det ikke var lovlig å ekspropriere for private næringsformål.

Når grunneier ikke var villig til å selge arealet i steinbruddet var ekspropriasjon eneste løsning. Og i følge kommunen en ulovlig løsning. Det er ikke korrekt. Det er anledning til å ekspropriere for private næringsformål. Det må skje med grunnlag i reguleringsplan, og man må finne samfunnsnytten større enn skaden for eier. Vårt håp var at når administrasjon og politikere ble gjort oppmerksom på feilen så ville saka snu.

Daglig leder ved Kråkeslottet, Georg Blichfeldt, ringte rådmann Hogne Eidissen og spurte om han var oppmerksom på feilen. Nei, han hadde ikke lest saksutredninga. Men du har jo undertegnet, var Blichfeldts respons. Jo, men han leste ikke alt han undertegnet. Men når du blitt gjort oppmerksom på feilen, må det være ditt ansvar å rette opp, påpekte Blichfeldt. Det var ikke rådmannen enig i. Han la ansvaret over på oss. Vi kunne klage på feil saksbehandling. Når vi seinere meldte vi ville klagde, fikk vi vite at det ikke var mulig å klage fordi saka var «i prosess». Det er først mulig å klage når endelig vedtak er gjort.

Georg Blichfeldt Foto: Ronny Trælvik
Kitte Nordstrøm Foto: Linda Juanette Lande

Blichfeldt kontaktet ordføreren. Han hadde vært her ute. Han kjente parkeringssaka. På besøk sommeren 2021 fortalte han at det første han fortalte om når han skulle peke på noe han var stolt av på Senja, var Kråkeslottet. Etter besøket skrev han: «Du vet hva ordføreren mener i denne saken. Kråkeslottet er en særdeles viktig kulturinstitusjon i Senja kommune, og jeg blir å jobbe for å få en god løsning på parkeringsutfordringene. Ta gjerne kontakt om det skulle være noe». Nå var tonen en annen. Han opplyste som rådmannen at vi kunne klage. Han gjorde oppmerksom på at han ikke var medlem av utvalget som behandlet saka. Han var ikke villig til å engasjere seg.

Vi hadde snudd saka en gang før. Arbeidet med reguleringsplanen starta i Berg kommune i 2018. Formålet var todelt; å sikre parkering for Kråkeslottet og for utfart til stranda. Da Senja kommune tok over ble Kråkeslottet fjernet fra formålet. Området nede ved molorota som var aktuelt for parkering for oss, var tatt helt ut av reguleringa.

Vi tok kontakt med politikere og administrasjon. Det var ved denne anledning ordføreren var her ute. Også rådmannen kom på besøk. Det nyttet. I forslaget som gikk ut til høring var det som sagt satt av 12 parkeringsplasser i steinbruddet ved molorota — øremerket Kråkeslottet. Men så som vi har sett; Etter høringa ble de fjernet.

DRIVKRAFT: - Det er gleden ved å jobbe med kultur — sammen med masse gode folk, og ønsket om å kunne tilby kunstnere et spennende arbeidssted og publikum gode opplevelser, som har vært drivkrafta, skriver Georg Blichfeldt og Kitte Nordstrøm. På bildet er Moddi og Gisundkoret, som sto for åpningen av Kråkeslottfestivalen 2014. Foto: Rune Ottarsen

Ei nøktern vurdering tilsa at kommunen denne gangen ikke ville snu. Det var mørketid. Det nærmet seg jul. Vi sto med en eiendom hvor vi ikke så mulighet for å drive videre. Det var også umulig å selge uten parkering. Men ikke helt umulig. Det måtte skje umiddelbart. Da vi sa nei til Norrøna Hvitserk hadde vi tipset dem om andre muligheter på Senja som de jobbet med. Men vi visste at det var akkurat denne holmen og denne havna de ville ha. Det hastet om vi ville ha dem på banen igjen.

Vi visste at de ikke ville kjøpe uten at de fikk fatt på også den delen av holmen som vi ikke eier, hele havna på begge sider og parkeringsarealer. Alt dette eid av samme nabo. Norrøna Hvitserk var en aktør med store nok økonomiske muskler til å hive inn tilstrekkelige millioner til at det kanskje var mulig for dem å få kjøpt ut alt dette hos naboen.

Vi inngikk en kontrakt med dem hvor de fikk opsjon på kjøp. De fikk et halvt år til å forhandle med naboen. Dersom de fikk kjøpe de arealene de var ute etter hos naboen, sa kontrakten at de kunne benytte sin opsjon og kjøpet hos oss trådte i kraft. Vi ønsket å stille betingelser. At Kråkeslottet ikke skulle rives. Vi var villig til å gå betydelig ned i pris om det ble oppfylt. Det var ikke mulig.

Vi kunne ikke vite hvordan Norrøna Hvitserk sine forhandlinger med naboen ville gå. Så vi var nødt til å kjempe videre for nærparkering i tilfelle det ikke ble salg. Vi vurderte at det var dårlige odds. I møte med kommuneadministrasjonen ble de motvillig tvunget til å innrømme feilen. Det var først da vi konstaterte at det i referatet måtte stå at kommunen hevdet at det ikke var mulig å ekspropriere for private næringsformål at det ble innrømmet at det var feil. Innrømmelsen av feil kom inn i referatet, og administrasjonen ble nødt til å justere det som skulle legges fram for kommunestyret.

Parkeringa i steinbruddet ved moloen ble lagt inn igjen, men nå uten å angi antall parkeringsplasser og uten at parkeringa var øremerket for Kråkeslottet. Dessuten ble det lagt til grunn at dersom grunneier ikke var interessert i at arealet skulle benyttes til parkering, skulle vi fortsatt henvises til Knarrvika. Det var ikke lenger sagt i klartekst, men saksutredninga forutsatte fortsatt at ekspropriering ikke var mulig.

Så toppen på kransekaka; Planen inneholdt en bestemmelse som sa at naboen skulle få bygge en garasje midt inn i parkeringsarealet i steinbruddet. Med en garasje midt inne i dette begrensa arealet ville det ikke lenger fungere til parkering. Formålet for arealet var parkering og garasjen var i strid med formålet. Det er ikke anledning til å legge inn bestemmelser som strider mot formålet, men det neglisjerte man her.

Forslaget som kommunestyret skulle ta stilling til i sitt møte 16. februar var fremdeles håpløst for oss. Men saka fikk en uventet vending. Kommunestyret mente at det som var lagt fram ikke var brukbart. Det sendte saka tilbake til administrasjonen med beskjed om man måtte sikre parkering i nærheten av moloen for Kråkeslottet, og at man i større grad skulle ivareta intensjonen som lå der da man overtok saka fra Berg kommune. Da var Kråkeslottet inne i formålet for reguleringa. Kommunestyret pekte på steinbruddet ved moloen som det aktuelle arealet for parkering. Det var et enstemmig vedtak. Ingen diskusjon.

Vedtaket forteller at administrasjonen ikke hadde gjort god nok jobb. At den ikke hadde lagt til rette for drive næring ute på Skjåholmen. Eiendommen vi sitter på er satt av til næringsformål i kommunens arealplan. Det burde være en selvfølge at kommunen legger til rette for at en næringseiendom er sikret parkering. Det var også kommunen som i sin tid anla vegen ned til moloen og nåværende parkering, men man sørget aldri for å få eiendomsrett.

IKKE VERDSATT: - Vi opplevde ikke at den virksomheta Kråkeslottet står for ble verdsatt. Bildet er fra ArtiJuli 2014 — den britiske fotografen Jim Naughtens utstilling. Foto: Reiner Schaufler

7. desember i fjor skrev Blichfeldt til rådmann Eidissen: «Foreliggende planforslag (…) gjør det umulig drive Kråkeslottet som næringseiendom og kulturarena. Vi må selge. Om dette skal snu, krever det ditt engasjement». Vi fikk ingen reaksjon.

«Det er forferdelig trist at Georg Blichfeldt har oppfatningen av at Kråkeslottet ikke blir verdsatt av kommunen. For det stemmer ikke», sier nå Eidissen til Folkebladet. Ja, trist, men slik var det. Vi opplevde ikke at den virksomheta Kråkeslottet står for ble verdsatt.

Hvis det hadde vært opp til rådmann og ordfører så hadde ikke saka tatt denne uventa vendinga da den kom til kommunestyret. Det var andre krefter som trakk lasset. For oss var det for seint. Tidlig i juli ble det klart at Norrøna Hvitserk hadde fått kjøpe de nødvendige arealer hos naboen, og ville benytte seg av opsjonen som ble gitt i kontrakten fra nyttår.

Det som har preget denne saka er at administrasjonen i sine utredninger forutsatte at det ikke er mulig eller ønskelig å ekspropriere for private næringsformål. Ekspropriasjon er verktøy som er tilgjengelig for kommunen der det er nødvendig av samfunnmessige hensyn; Også ekspropriasjon for private næringsformål.

Det skal ikke være opp til administrasjonen å fjerne verktøy fra politikernes verktøykasse. Administrasjonen skal utrede hele mulighetsrommet. Dette er den prinsipielle siden ved denne saka. Det er nødvendig med en kritisk gjennomgang av saka for å sørge for at administrasjonen ikke i framtida begrenser politikernes handlingsrom.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her