18. januar 2022, det var min første dag på den lange sykdomsreisen min. Jeg kom til DPS Silsand, redd, fortvilet, sint og trist. Tankekaos, uro i kroppen og følelser jeg ikke fikk til å kontrollere selv.

Det var desember-måneden 2021. I år var planen at jeg skulle feire sammen med den ene fosterfamilien, hjemme i Sørreisa. Jeg gledet meg til å være sammen med de jeg har feiret med omtrent hvert år siden 2011, julaften, min favorittdag.

Det var mange gode følelser i kroppen, men likevel klarte jeg ikke slippe den vonde følelsen jeg også satt med, dårlig samvittighet over å ikke skulle feire sammen med min biologisk familie, hjemme i Kirkenes.

Advent og jul for meg, har alltid vært en favoritt. God mat, gaver i flom, og ikke minst det å være samla med de jeg er glade i.

Jeg husker redselen jeg hadde for de som måtte sitte alene den dagen, for det er ikke «rett» at noen skal være samla huset fullt med gode følelser, mens noen skal sitte alene, kjenne på det vonde — og kanskje grue seg til disse fine dagene. Lite visste jeg, at det fine for meg ble snudd på hodet. Og jeg var en av de som gruet seg til jul og skulle kjenne på de vonde følelsene. Ensomhet, fortvilelse, sinne og sorg.

Det var julaften morgen, 2021. Selv var jeg klar for å dra på trening, helt til fostermoren min kom til leiligheten. Vi satt oss i sofaen, og hun ser på meg, trist. «Jeg fikk en telefon fra storesøster, og mamma har dessverre gått bort». Forteller hun.

Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg selv etter den vonde beskjeden, alt virket så tomt, men samtidig som et stort kaos. Å på selveste julaften, det vrir seg i magen!

Tankene om å ta mitt eget liv, kom fort til meg. Jeg hadde så lyst å være sammen med mamma, være der for hun og passe på henne.

Vi hadde hatt begravelse for mamma i Kirkenes, noe som for meg var det vondeste jeg har vært med på. Tankene om å ta mitt eget liv ga ikke slipp. Legevakten ble kontaktet, og videre ble jeg tvangsinnlagt i Tromsø på Åsgård. For meg med PTSD og angst, gjorde ikke dette det noe enklere for meg. Voksne som ropte og skrek i gangene, ga meg fort flashback, noe som forsterket mine suicidale tanker.

Jeg var innlagt på Åsgård i ett døgn, før jeg videre ble sendt til DPS Silsand.

Vi er kommet til 18. januar 2022. Selv kommer jeg inn på DPS, redd, fortvilet, sint og trist. Tankekaos, uro i kroppen og følelser jeg selv ikke klarte å kontrollere. Det var ukjent personale og medpasienter man skulle ta hensyn til. Og jeg husker så godt hvor lyst jeg hadde til å stikke av, men angsten for å bli innlagt på Åsgård igjen var stor, så dermed valgte jeg å bli.

Hvis døgnavdelingen ikke skal være, hvem skal man kontakte da? Legevakt eller hjelpetelefonene via internett?

Dagene gikk, sakte, men sikkert. Og etter en stund ble jeg godt kjent med personalet, og de med meg.

Det var satt opp teamkontakter til hver pasient, noe som jeg mener er veldig, veldig bra. Man får ekstra god kontakt med dem som er i teamet, og er det spørsmål eller tanker rundt om at noe må forandres, visste man alltid hvem det var best å ta kontakt med. Slik at de sammen kunne jobbe på lag med pasient, og legge til rette for at det skulle bli best mulig behandling til hver og en.

Etter et opphold på DPS Silsand i omtrent 13 måneder, var det endelig min tur til å skulle reise hjem. Vi alle visste at å være alene med alle mine diagnoser, sorg og selvmordstanker, ikke funket. Dermed fikk jeg et tilbud i kommunen med tett oppfølging.

Selv om det går mye bedre med meg den dag i dag, sliter jeg fortsatt ekstremt mye med psyken. Jeg har oppfølging ukentlig med både fastlege og psykolog, men tar også ofte kontakt med ambulant akutt team og døgnavdelingen på Silsand. Noe som for meg er veldig viktig.

Etter et så langt opphold, blir man veldig godt kjent med personalet, og flere så jeg på som mine nærmeste, noe jeg enda gjør.

Det er de som har heiet meg fram, kommet med råd, støttet, trøstet og kjempet den lange veien sammen med meg. Så klart vil man ikke gi slipp på dem.

For ikke lenge siden fikk jeg beskjed om at DPS Silsand kanskje vil nedlegges. Det ga meg mange vonde følelser, sinne, tristhet og ikke minst frustrasjon. For hvordan kan man finne på å legge ned en så bra og viktig plass for så mange? Økonomi? Er ikke god helsehjelp i rekken før det å skulle spare penger?

FAVORITT: - Uten tvil at alle prøvde å hjelpe så godt de kunne, men likevel er Silsand en favoritt, skriver Sandra Midtskogen om Distriktspsykiatrisk Senter (DPS) på Silsand. Foto: Ida Larsen

Det finnes mange flotte DPS rundt omkring. Selv har jeg vært innlagt både i Tromsø, Harstad, Storslett og Silsand. Uten tvil at alle prøvde å hjelpe så godt de kunne, men likevel er Silsand en favoritt.

Det jobber så veldig mange flotte mennesker der. Noen har man bedre kjemi med enn andre, men er det ikke slik vi mennesker fungerer?

For meg med emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, har jeg en stor frykt for å bli sviktet av andre. Dette forsto de som jobbet på Silsand, og tok veldig godt hensyn til min frykt. Dermed la de opp til at jeg slapp å forholde meg til så veldig mange av personalet, og satt opp kontakter på meg slik at jeg skulle føle dette som veldig forutsigbart.

Som tidligere nevnt, varte min innleggelse på Silsand i hele 13 måneder. Det var lange og tunge dager, selv om de ofte la opp til kjøreturer, gåturer, sosialt i fellesmiljøet, quiz og gode samtaler. Man blir fort fastklemt i sykdommen av å være innlagt, slik var det i alle fall for meg. Men for meg har musikken hjulpet meg mer enn noe annet, og spesielt på denne lange sykdomsreisen min. Det å kunne dra på øvinger, sosialt samvær og konserter, ga meg mer lyst til å leve. Det å føle seg en del av noe, forplikte seg og å være sammen med mine musikkvenner.

For meg som holdt til med musikken, ikke langt unna Silsand, ga det meg mulighet til å være med på øvingene og konsertene ved gode avtaler mellom meg og personalet. Hvordan ville jeg kunnet delta på mitt største hjelpemiddel, dersom jeg ble innlagt en plass lengre bort?

For meg var det musikken som hjalp, men jeg tenker på alle andre pasienter som har familie, kanskje barn. Hvordan vil det bli for dem å skulle holde tett kontakt med noen som virkelig bryr seg, dersom de skulle bli innlagt lengre bort? Kanskje har de ikke bil eller sertifikat og får mulighet til det, eller at de ikke får lang nok permisjon/utgang og rett og slett ikke få tid til å besøke de. Ingen må glemme at en liten luftetur ut fra institusjonen vil være et godt hjelpemiddel, kanskje et middagsbesøk av de nærmeste vil hjelpe flere en vi tror.

I ettertid av innleggelsen, har jeg et stort behov for å kontakte heiagjengen min på Silsand. Ofte trenger jeg trygghet, støtte og et push til å komme meg gjennom den fastlåste situasjonen jeg står i. For meg som stoler på veldig få, er det et godt hjelpemiddel å ha mulighet til å kontakte de på Silsand, til uansett klokkeslett.

Ved nedleggelse, hvem skal svare på telefonen til AAT når de har dratt hjem fra arbeidsdagen? Hvordan skal jeg, og mange flere pasienter, få mulighet til de trygge samtalene, med personer på andre siden av telefonrøret som man kjenner til, og de som kjenner til situasjon og de vanskelige tankene man har?

Jeg mener det er feil at vi som sitter i en sårbar situasjon, en krise, sorg, har hodet fullt av skumle tanker og en følelse av å kanskje kun ville ende livet, skal sitte med en usikkerhet gjennom julen. En usikkerhet i forhold til om man vil kunne fortsette å få hjelp.

Hvis døgnavdelingen ikke skal være, hvem skal man kontakte da? Legevakt eller hjelpetelefonene via internett? Mener dere helt på riktig at man skal kontakte de som kanskje ikke har kapasitet, fordi de er opptatt med andre krisesituasjoner? Eller ukjente som man ikke kjenner til, eller de kjenner til deg og din situasjon?

Selv synes jeg det å be om hjelp er noe av det skumleste som finnes, og ofte får jeg tanker om å heller ende alt enn å be om hjelp. Uten den tryggheten jeg vet finnes, ved hjelp av det døgnavdelingen gir, hadde jeg kanskje gitt opp håpet. Er det rett å ha en slik tankegang? Burde ikke alle rundt heller gjøre det enklere og tryggere, til å skaffe en trygg og forståelsesfull hjelp?

Dette er galskap! Dere som bestemmer og alle oss rundt, bør beholde det fine og viktige vi har, noe som tydelig vises at døgnavdelingen på Silsand er. Hva er tanken bak å legge ned en slik plass? Bør man ikke heller lage plassen større og gi mulighet for å hjelpe enda flere som trenger det?

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her