Det ordner seg — selv om det ofte ikke ordner seg

I forrige uke var jeg i Afrika for første gang. Før jeg dro hadde jeg hørt at Afrika kryper under huden på deg, og forblir der. Jeg skjønte ikke helt hva folk mente, men skjønner det bedre nå. Skjønt, jeg er ikke helt sikker på om det var Afrika alene som skapte inntrykkene, eller snarere kontrastene til det samfunnet jeg kommer fra.

Det var i forbindelse med et bokprosjekt at turen gikk til Tanzania. Jeg skulle besøke Lovund barne- og ungdomsskole i Mbamba Bay. Lovund-skolen er bygd opp av penger fra Lovund-samfunnet på Helgeland, med søstrene Aino og Maria Olaisen i spissen. Det er bygd klasserom, internat, administrasjonsbygg og lærerboliger.

Lovund-skolen er en del av et større prosjekt med utspring i Botnhamn på Senja, hvor salige Einar Johansen startet med et fiskeriprosjekt på 90-tallet. Ved prosjektslutt klarte ikke Einar å stoppe sitt engasjement, ikke før han tragisk druknet i Lake Malawi. Ved hans side den gangen var hans datter Hanne, som bare timer før ulykken hadde blitt introdusert som farens etterfølger i prosjektet.

Til tross for en travel hverdag med psykologi-praksis på Finnsnes, har Hanne Renland og hennes hjelpere drevet et imponerende arbeid i alle disse årene, der de har bidratt til å utstyre hele 44 (!) skoler med klasserom, toaletter, internat, lærerboliger og alt som trengs for å drive en skole. Nå arbeider de i tillegg med lærerutveksling.

Det er ikke plass i denne spalten til å gå inn på alle detaljer i prosjektet, men det er god plass til å legge seg skinnflat i avgrunnsdyp respekt for den innsats som er gjort. Jeg hadde hørt om prosjektet flere ganger opp gjennom årene, men ante virkelig ikke hvor omfattende det var, og hvor profesjonelt det jobbes. Det snakkes swahili, og jobben gjøres i respekt for lokal kultur og skulder til skulder med befolkning og myndigheter, ikke ovenfra og ned.

20 år med Tanzaniaprosjektet: - Håpet gror i Mbamba Bay!

Nåvel; så var det den afrikanske opplevelsen. Før jeg dro gjorde jeg mitt beste for å riste av meg Skolefjernsynets Afrika fra 70-tallet, med enkle boforhold og enda enklere utekjøkken. Jeg tenkte at dagens Afrika neppe er som på tv. Det kunne jeg spart meg, for livet på landsbygda i Tanzania er som på tv.

For det var ikke en skuespiller eller en kulisse som kom vandrende mot meg under en spasertur på tidlig morra, det var en helt virkelig småbarnsmamma med en hel favn med ved på hodet. Hun hadde vært ute og sanket, og gudene må vite hvor langt hun skulle spasere før hun kom hjem til utekjøkkenet sitt. Rett bak kom en dame med det som så ut som minst 20 kilo bananer, også det på hodet. Hun skulle nok til markedet for å selge dem.

Det gir mangt å tenke på når man ser slikt. Man kunne jo undres på hvordan man klarer å balansere en tre meter lang vedstabel på hodet? Eller hvordan det går med nakken? Men det eneste jeg klarte å tenke på var: For en kapasitet, for et mot, for en vilje. Og deretter: Hva ville mitt folk vært i stand til? Jeg vet hva vi var i stand til, men hva klarer vi nå? Det gjør inntrykk å se menneskets egentlige yteevne gli forbi i perfekt balanse.

Senere var vi på skolebesøk. Vi besøkte både barne- og ungdomstrinn. Det var ikke fritt for at jeg sang og tulla litt med ungene. Som historiens første europeer tok jeg mål av meg å lære afrikanere å danse. Jeg føler at det det blir riktig å rapportere hjem at det slett ikke er slik at alle sør for Middelhavet er naturlige dansere. Han Ola Trefot fins overalt.

Men artig — du verden så kjekt vi hadde det. Aldri har jeg sett så mye glede over å få lov til å gå på skole, sånn lærevillighet og interesse, og sånn henrykkelse i barnekroppen over å kunne synge en hilsningssang sammen med en middelaldrende, hvit mann.

Og igjen slo kontrastene til fedrelandet inn i bakhodet: Her fantes ingen misfornøyd, hettegenserkledd tenåringssurpomp på bakerste pult, som syntes verken sangen eller dansen, eller livet i sin alminnelighet, var til å holde ut.

Det er ingen grunn til å undervurdere utfordringene dagliglivet byr på for folket i Mbamba Bay, og det er heller ingen grunn til å romantisere noe som helst på grunnlag av det vi så og de vi møtte — det var helt sikkert solsiden, og vel så det, som kom vår vei. Men det er nå likevel, for en gammel mann, ganske lett å kjenne igjen ekte smil og ekte glede.

Og det er heller ikke til å ta feil av når man møter folk som har et indre liv i skarp kontrast til mitt eget oppjagede, stressede, tidsinnstilte hode. Det er ganske langt fra problemorientert, norsk klagesang til tanzaniansk «hakuna matata» — det ordner seg. Selv om det ofte ikke ordner seg, og selv om den norske klagesangen kan være både betimelig og treffsikker, så kjenner jeg en slags lengsel etter en sinnstilstand som er roligere, mer i balanse og — med fare for å overforenkle, mer afrikansk.

Jeg tror det må være denne delen av Afrika — smilet, gleden og hakuna matata — som har krøpet under huden min. Jeg håper alle tre blir værende der, lenge.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her