– Det er helt sinnssykt. Men jeg er bare glad på hans vegne. Jeg var god da jeg var 14 år, men Oscar var i en helt egen klasse. Han var latterlig god, sier Tveiten og ser utover banen hvor de har tilbrakt mange timer sammen.
Foran lagkamerater, trenere og støtteapparat i den nyopprykkede 1. divisjonsklubben, fortalte venstrebacken sist måned at karrieren var over.
Den livslange drømmen om å spille for Lyn i toppen av norsk fotball var spolert ett drøyt år etter at symptomene først oppsto.
– Jeg har grått mye siden jeg fikk vite det. Det har vært en frykt å miste fotballen. Det er en så stor del av meg. Du skal ikke undervurdere betydningen av å være en del av et lag, forteller 21 år gamle Tveiten.
Oslo-gutten har satt seg ned med VG ved Kringsjå kunstgress, treningsfeltet til den gamle storheten Lyn – som har våknet til live igjen.
Som 16-åring brakte ferdighetene ham til prøvespill med de daværende Premier League-klubbene Southampton og West Bromwich. På landslagsnivå har Tveiten representert samtlige utgaver fra U15 til U20.
20. april venter Vålerenga på Ullevaal stadion. Det første seriemøtet mellom erkerivalene på 15 år kan bli utsolgt, men oppgjøret spilles uten 21-åringen på banen.
I januar i fjor oppsto sykdomstegnene – uten forvarsel.
– Jeg skulle bare løpe litt på tredemøllen. Plutselig sa det stopp i venstrebeinet, etter veldig kort tid. Låret ble stort og lilla. Jeg klarte ikke å produsere noe kraft, forteller unggutten.
Han ble stresset, men tenkte at det ville gå over. Dagen etter hovnet låret opp igjen.
Tveiten var topptrent, ung og sterk, men i tiden som fulgte ble han andpusten av hverdagslige gjøremål som å gå i trapper og handle.
Han undergikk MR-undersøkelse, men bildene ga ikke et tydelig svar.
– Jeg fikk beskjed om at jeg kanskje hadde en stressreaksjon i ryggen. Jeg prøvde å hvile noen uker før jeg trente igjen, men det hjalp ikke.
Han tok blodprøver hos fastlegen. Heller ikke de viste noe galt.
En morgen i mars våknet Tveiten med større smerter enn noen gang.
– Det var et dypt søkk i leggen da jeg tok på den. Det var så ille. Det var merker overalt.
Han hastet til et privat sykehus, som sendte ham til Ullevål sykehus. Der tok de tester, konstaterte en betennelse i leggen og flyttet ham til Rikshospitalet for behandling av en vaskulitt.
Etter behandlingen følte Tveiten seg likevel ikke bra. Det venstre låret var fortsatt fire centimeter tykkere enn det høyre.
Tveiten ble henvist til en spesialist på blodsykdommer på Aker sykehus. Etter 4,5 måneder i uvisshet, fikk han endelig svar på hva som var galt.
– 15. mai i fjor gjorde de funn av blodpropp ved å bruke ultralyd. Åtte dager senere fikk jeg tatt CT-bilder som konstaterte det.
– Hvordan var det å få den beskjeden?
– Det høres kanskje rart ut, men jeg var veldig lettet. Det var så godt å få et svar. Alle hadde spurt meg hva som var galt, og jeg hadde sagt: «Jeg vet ikke. Jeg vet ikke.»
Han gikk nesten fem måneder uten å vite hva som feilet kroppen.
– Det var helt forferdelig. Det var jo så synlig at noe var galt. Da jeg forsøkte meg på trening, var det lagkompiser som sa at jeg måtte gå av banen. Det så ut som at benet skulle eksplodere. Det var så hovent.
Etter at blodproppen ble påvist, ble Tveiten satt på blodfortynnende medisiner. Diagnosen var «dyp venetrombose» (DVT).
Senere ble dosen økt, og sommeren gikk uten at han kunne trene.
– Situasjonen var fortsatt lik, bare at jeg blødde lettere fordi blodet var så tynt.
I september ble det bestemt at Tveiten skulle opereres. Blodproppen skulle fjernes. Han skulle også få satt inn en stent som skulle holde blodåren åpen.
– Men det var mangel på stenter. Så jeg måtte vente til desember for å få operasjon. Da opererte de begge lårene. Blodåren var helt tett på venstresiden og nesten tett på høyresiden, sier Tveiten og holder seg til lysken.
– Hvordan hadde du det etter operasjonen?
– Jeg våknet med kjempesmerter og to metallrør i kroppen, men effekten var umiddelbar.
To dager senere kunne han trene igjen.
2024 startet med optimisme. Endelig skulle Tveiten, som debuterte for A-laget som 15-åring i 2018, representere den tradisjonsrike klubben i OBOS-ligaen.
– Jeg følte meg bedre enn før jeg fikk blodproppen. Jeg husker jeg hadde følt meg uforklarlig sliten i bena tidligere. Plutselig følte jeg at alt var bra igjen.
Men det skulle ikke vare lenge.
Etter treningsperioden i januar, kom den tunge følelsen tilbake igjen sist måned. Nye tester viste at blodårene hadde tettet seg igjen, bare to måneder etter operasjonen.
Denne gang fikk han operasjon raskt for å rense stentene.
Han trodde alt var ordnet, men liggende i sykesengen neste morgen kom en nedslående beskjed.
– Etter at jeg våknet var det en lege som sa at jeg måtte slutte med fotball. De måtte øke dosen på de blodfortynnende medisinene enda mer. Det ville være farlig med tanke på mulige hode- og muskelskader.
– Jeg fikk helt panikk og begynte å gråte. Jeg var så lei meg.
Han sjekket med Olympiatoppen og andre leger med idrettskunnskap. Anbefalingen var den samme.
Tveiten forteller at han ikke har fått et godt svar på hvorfor blodårene i bekkenet har tettet seg. Nå er 21-åringen avhengig av å sette sprøyter med blodfortynnende hver morgen og kveld. Han går aldri et sted uten dem.
Medisinene er en del av det nye livet.
Sist måned orienterte Tveiten lagkameratene om beskjeden fra legene. Det ble mange følelser fra både han og medspillerne.
– Det er jo dette jeg har drømt om, å spille for Lyn i toppen av norsk fotball. Det hadde vært helt fantastisk, sier 21-åringen mens tårene strømmer på.
– Da jeg begynte å spille her, var vi i 3. divisjon. Da sa vi: «Tenk om! Tenk om vi skulle få muligheten til å komme tilbake i toppen med Lyn en gang.»
– Det hadde vært helt ubeskrivelig å spille denne sesongen. Jeg har en veldig tilhørighet til dette stedet, til historien. Jeg vokste opp rundt Ullevaal stadion. Jeg leste historier om de gamle Lyn-heltene og dro på kampene, forteller Tveiten.
– Jeg får ikke vært en del av det, men jeg skal alltid støtte dem.