Den meritterte langrennsløperen og tidligere lederen av langrennskomiteen i FIS (Det internasjonale ski- og snøbrettforbundet), ser på klimautviklingen med skrekk og gru.
– Det blir verre og det går mot en grense. På et tidspunkt blir problemene så store at våre tradisjonelle steder i Mellom-Europa ikke lengre kan brukes. Vi har en regel om at høydegrensen for skirenn er på 1800 meter. Den står for fall, sier Ulvang til VG.
Han tror flere destinasjoner kan bli aktuelle på sikt. Som Pontresina i Sveits og Livigno i Italia, begge steder over 1800 meter.
– Det er en diskusjon som vil komme og øke med styrke i årene som kommer, sier Ulvang.
Han har som de aller fleste fått med seg at det har vært snømangel i Val Müstair, den lille landsbyen som er vertskapet for årets Tour de Ski-start.
Det er grønt i åsene rundt stadion der Johannes Høsflot Klæbo og hjemmefavoritten Nadine Fähndrich vant sprintkonkurransene lørdag. Selv om det ligger på rundt 1600 meters høyde.
Val Müstair er også Dario Colognas hjemsted. Den tidligere meritterte sveitsiske løperen, med flere OL- og VM-gull, er på plass som ekspert for sveitsisk TV.
– Det er dårlig overalt i Mellom-Europa nå. Det skulle vært andre skirenn i Sveits, men de er avlyst. Det er virkelig ille for langrenn, for hele industrien, sier han og fortsetter:
– I Sveits har vi bare snø i virkelig høy høyde nå. I Davos (kjent vintersportssted) har vi kunstsnø. Du kan ikke gå på ski inn i alle dalene der. I Engelberg er det ingenting. De som bor der gjør noe annet enn å gå på ski...
– Jeg føler man lever på lånt tid, sier Ulvang om kunstsnøforholdene.
Cologna er på linje med Ulvang. Snart vil man hyppigere diskutere andre destinasjoner som ligger mye høyere som verdenscupdestinasjoner.
– Selv om jeg ser at kunstsnø gjør at du kan få til noen løyper, men de blir stort sett korte.
Utover i Tour de Ski får utøverne servert varmegrader i både Oberstdorf og Val di Fiemme dersom man skal tro værprognosene.
– Idretten tar det overhode ikke på alvor
Ulvang har levd et langt liv både som skiløper og langrennsleder i rundt 30 år. Han har sett breer han har trent på enten være umulig å gå på ski på den dag i dag, eller breer som ikke er til å kjenne igjen.
På spørsmål om hvordan han synes idretten – og langrennssporten spesielt – tar klimaproblematikken på alvor, svarer han slik:
– Idretten tar det overhode ikke på alvor. Det gjør man ikke på noen måte. Vi har vært svært gode til å tilpasse oss en ny situasjon med for eksempel snøproduksjon og lagring, men bidratt mindre til løsning av selve problemet.
Han forteller at FIS har forsøkt. For eksempel å legge terminlisten i såkalte «blokker».
Det vil si at hele verdenscupsirkuset, med alt det innebærer av personell, kunne ha konkurrert i avgrensede områder over litt lengre perioder. Et eksempel på en «blokk» er tre rennhelger på rad som foregår i Skandinavia.
– Jeg vil si at det er bedre enn det var. Utfordringen er å få alle nasjoner til å være litt mer fleksible, finne steder med ledig hotellkapasitet, det må passe på dager, og det skal finansieres. Det har vist seg å være vanskelig, sier Ulvang og sukker.
Han forteller at det er 14 år siden han selv og generalsekretær i Norges Skiforbund den gangen, Kristin Felde, under en FIS-konferanse snakket om hvordan skisporten også burde engasjere seg i årsaken til klimaproblemene.
Blant temaene var bedre kalenderplanlegging og promotering av nye bærekraftige løsninger.
– En god start ville være å kartlegge sitt avtrykk. For å se hvor utviklingen går. Dessverre har lite skjedd. Vi gjør som resten av verden, venter på at noen – politikerne – skal stille krav til oss, sier Ulvang.
Han omtaler FIS som et slags «mini-FN», der mange nasjoner må bli enige, og mener man der må gi og ta for å finne løsninger.
– Det gjør det minst like krevende for idretten som for resten av verden å finne bærekraftige løsninger.