Det beste eksempelet jeg kommer på når det gjelder Eggens blanding av åpenhet, oppdragelse – alltid ispedd en liten porsjon galskap:

Det var dagen før Rosenborg skulle møte Real Madrid i gruppespillet i Champions League, 16. september 1997.

VGs fotograf Bjørn S. Delebekk har spurt Nils Arne Eggen om å få ta et lagbilde på Santiago Bernabeu kvelden før kampen. Eggen har sagt ja, men tiden går, og Delebekk går bort til treneren for å minne ham på avtalen.

– Ja, sjølsagt, svarer Eggen – og så roper han: – Lagbilde! Her, nå! Spillerne kommer løpende, og Eggen ber dem stille opp for VG.

Da er det en av spillerne roper: «Men du har jo ikke tatt ut noe lag, Nils?»

– Men... asså, begynner Eggen – og så starter det mest sjarmerende laguttaket i norsk fotballs historie.

– Du! Og du... og du... sier Eggen og peker på spillerne etter tur – til han har tatt ut hele laget, alle elleve, på direkten.

Sånn at VG kunne få bildet sitt.

foto
Foto: BJØRN S. DELEBEKK / VG

Ingen andre kunne gjort det på den måten. Det er bare én Nils Arne Eggen.

Var.

Nå er han borte.

For alltid.

Men legenden lever videre.

Da det ble diskutert på Brakka om det skulle stå en statue av Eggen utenfor Lerkendal, kom det lynraskt fra hovedpersonen mens han pekte ut av huset:

«Jeg vil heller være her inne enn der ute. Her kan jeg påvirke.»

Det var sånn han var – en «påvirker». For Nils Arne Eggen prøvde å lære bort det meste av det han kunne, men også ting han overhode ikke behersket.

Som da han tok ansvaret for snømåkingen av Lerkendal før møtet med Porto i 1997 – med rive…

Som da han prøvde å kjøre bil med snøplog bakpå – til støtfangeren falt av. Og selvsagt – forsøkene på å snakke alle mulige språk i en salig og sjarmerende blanding.

I tillegg blandet han seg, selvsagt, inn i hvilken farge veggene skulle ha og hvilken type papir dorullene burde ha.

Eggen var «alt», til glede for mange, til «frustrasjon» for andre.

Men først og fremst var Eggen en lærer, en som lærte bort kunnskap til de som ville høre.

Han brukte kanskje litt mange innskutte bisetninger til at du alltid klarte å få med deg hele sammenhengen, men det var godt ment.

Og han likte journalister med blokk og blyant.

Da Eggen en gang på tidlig 1990-tall oppdaget en journalist med båndopptaker, stoppet hele seansen med stillhet, før Eggen kom med følgende spørsmål:

«E du KGB du?»

Han la ikke noe imellom når det gjaldt meninger. Men han var først og fremst en mester i å sette sammen fotballspillere på en måte så de dannet et «lag», et lag som spilte ballen raskt, i lengderetningen, etter mye øving gikk det nærmest av seg selv.

Sånt ble det 12 seriegull på 14 sesonger, samt deltakelse i Champions League i åtte sesonger på rad. Stort sett iført boblejakke, hvite tennissokker – og slippers.

Eggen påvirket så mange at navnet hans til slutt havnet på statsministerens kontor:

Det er 1996 og Thorbjørn Jagland skal sette sammen sin første regjering. For mange faller bomben da Ap-statsministeren ønsker Eggen som kultur- og idrettsminister. Karin Eggen, Nils Arnes kone, reagerte på følgende måte da nyheten nådde det «eggenske» hus i Orkdal:

– Nå må de jammen være opprådd inne i Oslo...

Det hører med til historien at fru Eggen hadde en bra kommentar også da mannen skulle slås til Ridder av St. Olavs Orden:

 – Skal du begynne å ri nå, da?

Eggen selv syntes – selvsagt – det er litt stas med Jagland og regjering. Han har vist fantastiske resultater med Rosenborg, har mange gode tanker om både idrett og mennesker, og på et vis er Jaglands ønske et bevis på at idretten tas på alvor – også i regjeringen. Men han kan jo ikke si ja? Flytte til Oslo og greier?

Eggen tenker, men har egentlig bestemt seg, og da han dagen etter sitter på kontoret han deler med assistenten Bjørn Hansen på Lerkendal, løfter Eggen røret.

Han ringer Statsministerens kontor. Eggen får snakke med Jagland, og mens han snakker i telefonen, stående, bukker han mens han høflig takker nei til posten som minister i Regjeringen Jagland. Bak ham sitter Bjørn Hansen på en stol og smiler mens han ser sjefen bukke og neie mens han snakker. Så smeller Eggen på røret, og så snur han seg og ser på assistent Hansen:

– Neimen, Bjørn, jeg hadde helt glemt deg. Søren og, du kunne jo tatt jobben, da…

Jeg hadde æren av å få følge, følge etter, lære, se og høre av mester Eggen gjennom de fleste av sesongene hans. Da jeg traff han første gangen, midt på 1980-tallet, hadde han ansvaret for OL-landslaget, sammen med sin mentor og venn Kjell Schou-Andreassen. Det var også på denne tiden at Eggen vendte tilbake til sine nederlandske røtter, ved besøkene i Ajax og Rinus Michels på 1970-tallet.

Da Eggen tok over et Moss-lag, som akkurat hadde rykket ned fra Tippeligaen, i 1986, gjorde han samtidig det smarteste i livet: Distanserte seg fra Rosenborg og begynte på bunnen i Moss – med et rendyrket 4-3-3, et system som fulgte Eggen helt fram til han la opp som fotballtrener nylig.

Etter min mening er de to årene Eggen hadde i Moss (1986 og 1987) også hans beste prestasjon som fotballtrener. Han trøblet i starten, i 2. divisjon, og det er han glad for. Nils Arne Eggen ble tvunget til å være grundig, og han lærte seg akkurat det: Impulsiviteten hans måtte også gå over i grundighet.

Eggen tok Moss opp, med bare to tap og 56 scorede mål på 22 kamper, og Eggen tok like godt Moss rett til topps også i den øverste divisjonen. Moss knuste Rosenborg på Lerkendal og ledet serien i 14 av de 15 siste serierundene.

Så tok han med seg grundigheten sin hjem til Rosenborg i 1988. Påvirkningskraften hans kan leses på følgende måte: I 1987 var Moss, med Eggen, fem poeng foran Rosenborg. I 1988 var Rosenborg, med Eggen, 10 poeng foran Moss. Det er et jafs på 15 poeng på én sesong. I 1990 rykket Moss ned igjen, med Rosenborg, stadig med Eggen, 31 poeng foran seg på tabellen.

Han var en sta mann.

Så sta at han lyktes med «RBK-fotball» i Europa – etter noen mislykkede forsøk. Mange mente Rosenborgs offensive spillestil var sjanseløs mot gode motstandere. Eggen nektet, fikk øvd seg masse, og plutselig fungerte det, også mot de beste. Rosenborg slo (ut) AC Milan på bortebane og fikk kvartfinale mot Juventus i Champions League som gave, de slo serieleder og Champions League-vinner to år tidligere, Borussia Dortmund 3-0 på bortebane. RBK slo Real Madrid, knuste Olympiakos og spilte ut Porto og Pars Saint-Germain på Lerkendal.

Alt i den eggenske ånd.

Nils Arne Eggen kunne godt si at et mål var scoret på feil måte også, som han gjorde med John Carew en gang vi sto sammen under en treningskamp på La Manga. Eggen mente Carew skulle spilt ballen, i stedet for å skyte.

- Men han scoret jo, prøvde jeg.

- Hjelper ikke! Han sku spælt, svarte Eggen.

Han var noe for seg selv.

Og det meste gikk på impuls.

Og han elsket at media var til stede under treninger. Eggen likte litt sirkus. Da fyrte han opp både seg selv og filtersigaretter om hverandre, mens han høyt og tydelig kommenterte fra sidelinjen.

En samtale med Nils Arne Eggen inneholdt sjelden ordene «hei» og «hade».

Sa han at han ikke hadde tid, varte intervjuet kun i en time. Hadde han tid, så hendte det at det var du som måtte avslutte, for han ble jo aldri ferdig.

Du havnet – uansett – bare, for en kort stund, midt inne i et virvar av tanker, bisetninger, historier, læresetninger og masse humor.

Etterpå smilte du litt for deg selv.

Du hadde fått være med inn i Eggens verden.

Selv den siste tiden, da han var litt redusert, var et intervju med Nils Arne Eggen mer interessant enn de fleste andre intervjuobjekter.

Jeg kommer til å savne samtalene våre.

Hvil i fred, Mester Eggen.