«Det er allerede tilbake til business as usual», sier Bidali, der vi sitter i dype stoler i foajeen på Grand Hotel.
Nylig har han bergtatt salen under Oslo Freedom Forum i konserthuset.
Der fortalte han en bokstavelig talt fengslende historie om hvordan det var å bli utsatt for moderne slaveri, og om hvordan det opplevdes å bli fengslet og satt på isolat.
Årsak: Malcom Bidali hadde mot nok til å varsle offentligheten om hvordan migrantarbeidere egentlig ble behandlet i opptakten til VM i fotball.
Han snakker om umenneskelige bo- og sanitærforhold, om dødsfall som aldri ble ordentlig undersøkt, om et menneskesyn og en utnyttelse som endte med å skape stor oppmerksomhet om skyggesiden rundt verdens største fotballarrangement.
Nå er det store spørsmålet hva som var eller ikke var verdt det. Hva har det ført til å ta kampen mot kafala-systemets konsekvenser og for verdige arbeidsforhold?
For Malcolm Bidali personlig har livet blitt bedre etter at den dramatiske ukene da han satt fengslet i Qatar. Han forteller meg hvordan han ikke våger å tenke på hvor han hadde vært i dag, om det ikke hadde vært for det internasjonale presset foran VM om å få ham løslatt.
Men i en tid der omdømmeredselen var enorm for arrangøren, ble det naturlig nok ubehagelig når den ene organisasjonen etter den andre presset på for å få ham fri.
Til slutt ble han sluppet ut, og etter det har han blitt ivaretatt og fått en mulighet til å bygge en ny plattform for seg selv. Den tidligere sikkerhetsvakten har startet sin egen «NGO» - og jobber nå som aktivist og menneskerettighetsforkjemper med migrantarbeidernes kår på agendaen.
Det temaet har han et sammensatt syn på hvordan kommer til å gå fremover.
På den ene siden er han krystallklart på at vi neppe får særlig langvarig bedring etter at lyset er slukket på de nybygde arenaene og Lionel Messi har løftet det attraktive trofeet.
På den andre siden har jo saken fått en internasjonal oppmerksomhet den ikke hadde før mesterskapet.
Men den store utfordringen er stillheten etter stormen, hvordan han og andre forkjempere skal klare å få nok oppmerksomhet og press rundt problemstillingen etter at VM er over og Gianni Infantino har kåret det til tidenes beste.
Tilbake sitter Bidali, bitter over at fotballorganisasjonen ikke i større grad tok kampen for migrantarbeiderne hardt nok, at ikke Fifa stilte strengere krav.
Samtidig er han åpen på at han nok hadde vendt tilbake til Midtøsten for å jobbe, dersom han ikke hadde fått en annen mulighet etter løslatelsen.
Her ligger mye av kjernen i migrantarbeidernes paradoksale situasjon, som også VG fikk merke tydelig under samtaler i Qatar sist vinter.
Det er uverdige forhold i ørkenstaten, men samtidig er det mange som opplever at det hadde vært enda verre hjemme. Slikt danner grobunn for at aktører som Qatar får anledning til å fortsatt basere byggeprosjekter på ugrei behandling av arbeidere fra andre land.
Bidali roser Lise Klaveness og NFF, men ser som alle andre at temaet forsvinner gradvis fra dagsordennen jo lengre unna vi kommer snøen som ikke falt i Doha i fjor.
Det er vakkert at Malcolm Bidali og andre organiserer seg og kjemper for oppmerksomhet rundt menneskelig behandling av arbeidskraft i gulfstatene.
Men dessverre er det lite som taler for at det kommer noen revolusjonerende forbedring. Fotballen hadde sjansen og feilet. Og mot stillhet kjemper selv de tapreste en tapt kamp.