– Det var veldig viktig for meg å være her. Men jeg er litt trøtt, sier Pernille Døsvik med et smil.
Hun har reist i 28 timer: Fra Canada, der hun for tiden er utvekslingsstudent, via flere mellomlandinger og helt til slovenske Planica.
Til slutt var hun på plass i ski-VM for å heie på samboeren Johannes Høsflot Klæbo.
– Jeg har ikke sett Johannes siden starten av januar. Det har bare vært masse FaceTime. Så det er godt å være her, få møte ham i virkeligheten og støtte ham.
Klæbo er ventet å bli den store VM-kongen i Slovenia. Allerede har han tatt to gull og ett sølv.
I dette intervjuet forteller Pernille Døsvik om hvordan det egentlig er å leve med verdens beste langrennsløper – og hvordan hennes liv har blitt helt forandret etter den første, småpinlige daten for snart seks år siden.
For å ta det siste aller først:
Døsvik og Klæbo møttes etter at han tok kontakt med henne via Instagram. De er begge fra Trondheim, og visste om hverandre.
Han var allerede kjent og en av verdens beste skiløpere. Da de skulle møtes for første gang, ville de av den grunn gjøre det diskret, hjemme hos ham.
Det eneste problemet? Der var også foreldrene – og søsknene – til den da 20 år gamle Klæbo. Og hele familien ville hilse på.
Døsvik flirer mens hun forteller om det i dag. Klæbos pappa Haakon humrer også, der han står noen meter unna og snapper opp samtaletemaet.
– Jeg husker det var ganske spesielt å hilse på sine fremtidige svigerforeldre på samme tidspunkt som jeg skulle si hei til ham – for aller første gang, sier hun.
Det ble uansett de to.
Men den første tiden måtte paret sette seg ned mange ganger. De var nødt til å prate om hva forholdet faktisk ville innebære – for henne.
– Det var litt vanskelig, for vi brukte lang tid på å få meg til å forstå alvoret, forteller Døsvik.
«Alvoret» handlet mest om regimet Klæbo lever under, og som da også til dels måtte gjelde for henne.
Skiløperen er kjent for å være ekstrem i sine tiltak for å unngå smitte.
– Jeg måtte skjønne at alt ikke bare går bra. Han var sånn: Alt går ikke bra. Så vi hadde mange samtaler om det, der han prøvde å forklare meg hvorfor ting måtte være sånn. Nå skjønner jeg jo hvor viktig detaljer er og hvordan alt henger sammen.
Siden da har de hatt én spesiell regel i forholdet:
Døsvik får selvsagt gjøre det hun vil, men dersom hun møter mange mennesker, kan hun stort sett ikke treffe Klæbo på et par dager.
– Det spørs på omstendighetene, men det største «nei-et» er å dra ut eller på fest. Da har vi brukt å ha «karantenetid», der jeg bor hos mamma og pappa i to eller tre dager, for å være sikker på at jeg ikke har symptomer på forkjølelse før jeg kommer hjem.
Hun smiler og sier at denne altoppslukende dedikasjonen – og akkurat hvor mye i samboerens liv som handler om å bli best på ski – er litt vanskelig å virkelig få satt ord på.
– Det er jo alt. Til og med når han «gamer» med venner, så er det også viktig fordi han trenger noe avlastning fra ski, beskriver hun.
– Det er egentlig bare i de to ukene vi pleier å ha ferie etter skisesongen han senker skuldrene helt.
Paret bor sammen i Trondheim, bortsett fra akkurat denne vinteren.
Døsvik er som nevnt på utveksling i Canada, fra januar til litt utpå vårparten – passende nok perfekt timet til slutten av langrennssesongen. Til vanlig studerer hun industriell økonomi ved NTNU i hjembyen.
Hun vet ennå ikke akkurat hva hun vil jobbe med etterpå, men hun har alltid likt realfag.
I Canada får hun dessuten gjøre noe hun liker enda bedre, nemlig å stå på ski – i nedoverbakker.
Rett før hun dro til ski-VM, slang hun seg med en gjeng som skulle campe i de kanadiske fjellene. De kjørte alpint, off-piste og levde det enkle og gode liv.
Døsvik har mange interesser, og friluftsliv er noe av det hun setter høyest.
Hun legger ikke skjul på det: Det har tatt tid å akseptere at mange kjenner henne kun som kjæresten til verdens beste skiløper, og ikke så mye mer.
– Det har vært litt vanskelig å godta. Det har blitt viktig for meg å vise hvem jeg er. At jeg har en personlighet utenom å være kjæreste, sier hun – og flirer.
Nettopp derfor bestemte hun seg på et tidspunkt for å gripe én av mulighetene det profilerte forholdet har gitt henne – nemlig at så mange vil følge henne på Instagram.
Døsvik innså at det var en gyllen mulighet til å vise hvem hun er, og samtidig gjøre det til en jobb.
– Jeg hadde fått en del tilbud før jeg startet med det også, men jeg ville ikke. Det føltes rart, nesten som at jeg utnyttet Johannes, på en måte. Jeg ville ikke at folk skulle mistolke grunnen for at jeg er sammen med ham, sier hun.
– Men så har det egentlig vist seg å gi oss mer enn jeg trodde. Jeg har større frihet enn jeg hadde i det jeg jobbet med før, og vi får mer tid sammen.
Døsvik har 82.500 følgere. Å kalle seg influencer sitter litt langt inne, sier hun.
Men hun har tenkt mye på påvirkningskraften hun plutselig har fått. Den vil hun bruke til å fremme gode verdier.
– For min egen del, men naturligvis også fordi alt jeg gjør blir forbundet med Johannes, medgir hun.
– Jeg ønsker ikke å bidra til overkonsumpsjon av klær, både fra et miljøperspektiv, men også for å unngå kjøpepress som jeg vet at mange av mine unge følgere kan kjenne på.
I familiebedriften rundt Klæbo, der nesten alle i familien har en eller annen rolle, har Døsvik derimot ingen arbeidsoppgaver.
– Jeg tror det er litt fint at jeg og han får være bare kjærester også, sier hun.
26-åringen understreker at hun er stolt av samboeren.
Samtidig prøver hun, som så mange andre i 20-årene, å finne ut av hvem bare Pernille er.
I ski-VM får hun bare vært til stede i noen dager, så må hun ta den samme, lange reiseruten tilbake til Canada.
Hun må på skolen. Snart begynner dessuten eksamensperioden.
Da er det også tilbake til rutinene med FaceTime.
Hun og Klæbo snakkes ofte når hun står opp i kanadisk tid, og han skal legge seg der han er – eller motsatt.
Også under ski-VM snakker de daglig over telefonen.
Hun gleder seg til å følge med ham videre i kampen om å bli VM-konge. Og til våren – da de skal få være sammen mer som vanlig, og blant annet dra på ferie.
– Jeg lever et ganske annerledes liv enn før jeg møtte ham, sier Døsvik.
– Men jeg har også blitt eldre. Jeg er glad for å kunne støtte ham på alt det jeg kan.