Du lukter det med en gang du kommer inn døra. Fukten. Og så ser du de små detaljene. Dørkarmen holder på å sprekke. Det trekker inn fra vinduene, gulvet er kaldt under føttene. På baderommet henger håndvasken halvveis ut av veggen.
– Før sprang min eldste sønn ut når det ringte på døra. Nå står han og holder døra litt igjen så folk ikke kan se inn, sier Karoline.
Alenemora har bodd i den kommunale leiligheten på toppen av Tromsøya i over syv år. Eldstegutten på 12 har bodd her mesteparten av livet sitt. Minstegutten på fire år har bodd her siden han var født.
Men leiligheten er kald, fuktig og i så dårlig stand at barnevernstjenesten har vurdert den som «helsefarlig» og «uforsvarlig å ha barn boende i».
Skal ikke rives
Karoline lager kaffe før hun setter seg i sofaen. Sitatplakater og kunst pryder veggene. Vinduskarmene er fylt med grønne planter. Juleduken er lagt på bordet, nisser gjemmer seg i hver en krok. Her har Karoline skapt et hjem.
– Jeg har prøvd å pynte litt. Men tro meg, jeg har ikke lyst. Jeg trives ikke nok til å ville holde det fint. Men jeg må prøve. For ungene, sier hun.
Tromsø kommune rår over 1.332 kommunale boliger, viser en oversikt fra Boligkontoret. Seks av dem er så utslitte at de bør rives, 26 er allerede revet, fire er avhendet og ti boliger er under vurdering. Men leiligheten Karoline bor i er ikke en av dem.
– Hadde jeg eid denne leiligheta, så hadde jeg gjort noe for lenge sida. Jeg hadde gjort det som forventes at du gjør for at du skal bo varmt og normalt, sier hun.
Flere barnefamilier
Karoline er 31 år og har vært kronisk syk siden hun var åtte år gammel. I dag går hun på AAP. Hun har valgt å stå fram fordi hun mener ingen barnefamilier bør bo på denne måten. iTromsø kjenner etternavnet hennes.
– En alenemor er ikke den som snakker høyest. Det er flaut og ekkelt å eksponere seg selv. Du føler deg mindre verdt. Men jeg håper det blir lagt press på kommunen til å faktisk tenke på hvordan folk bor, sier hun.
– Selv om du leier kommunalt betyr det ikke at du betyr så lite at du skal bo i mugg og la det gå utover deg selv og ungene, sier Karoline.
Hun er overrasket over at det fortsatt blir plassert barnefamilier i bygget. En av naboene hennes er en barnefamilie med fire barn, og de bor i en leilighet lik hennes egen: 60 kvadratmeter og to soverom.
– Jeg synes vi har lite plass. Det knuser hjertet mitt at naboen har 4–5 unger og bor på like lite plass, sier hun.
Stygg hoste
iTromsø har vært inne i en av naboleilighetene. Her satt en person i lue og tykke ullsokker. En annen satt i boblejakke. Karoline bekrefter at leilighetene er kalde.
– Vi sover med to dyner hver, ofte i sokker og ullundertøy. Da vi våknet lørdag var det 16 grader på morgenen. Da hadde varmeovnene stått på hele natta, sier hun.
Guttene hennes er oftere syke enn det som er vanlig, mener hun, og forteller at barnehage og klasselærer melder om det samme. Det har begynt å gå utover skolen.
– Min eldste sønn er ofte veldig snørrete, slapp, og har en stygg hoste. Når han blir forkjølet tar det lang tid for ham å bli frisk. Det er noe hele tida, sier hun.
– Jeg drev og vasket med klorin
Karoline deler soverom med minstegutten på fire år. Hun krabber opp i dobbeltsengen som står inn til hjørnet i rommet og trekker fra gardinene. Langs treverket vokser en tykk stripe muggsopp. Den er dekket av is.
– Jeg får ikke vasket alt bort. Nå har det iset til, sier hun.
Barnefamilien flyttet inn i treromsleiligheten på 60 kvadratmeter i sommeren 2015. Muggen ble et problem kort tid etter, forteller Karoline.
– Jeg føler det lukter av mugg i gardinene og sengeklærne. Det er ikke artig å sende ungene av gårde med mugglukt i klærne, sier Karoline.
– Da sommeren begynte å gi seg merket jeg at her var det fukt. Jeg begynte å kjenne på trekken. Og da muggen ordentlig kom fram, tok jeg kontakt med Boligkontoret, sier hun.
Men hun husker ikke at det skjedde noe. Så hun forsøkte selv å bli kvitt soppen.
– Jeg drev og vasket med klorin, zalovann … jeg prøvde meg fram. Og jeg fikk jo mye bort. Men jeg kunne se at det vokste inne i treverket, så uansett om jeg vaska det bort, så var partiklene der, sier hun.
Ifølge Helse Norge kan muggsopp forverre astma og allergisymptomer, og bidra til å utvikle slike luftveissykdommer.
Dovann på hele gulvet
Muggen i leiligheten til Karoline er en av årsakene til at Barnevernet i mai vurderte boligen som «uforsvarlig å ha barn boende i».
«Boligen er i en tilstand barnevernstjenesten vil vurdere som helsefarlig, med sterk lukt i trappeoppgang og inne i leiligheten, samt fukt og mugg i vinduskarmer», skrev barnevernstjenesten til Boligkontoret i mai 2022.
Men det er ikke det eneste problemet i leiligheten. Baderommet er ifølge Karoline noe av det verste.
– Doen skulle ha vært bytta ut da vi flytta inn, men de sa den kunne holde lenge. Den spruter vann når du skyller ned, den bikker når du setter deg på den, sier hun.
Håndvasken henger halvt ut av veggen, så familien må bruke håndvasken på kjøkkenet. Doen lekker vann, og Karoline legger ut håndduker på gulvet for å hindre vannet i å spre seg til hele baderommet.
– Det er dovann på hele gulvet. Tørker jeg det opp, er det like vått igjen etterpå. Det lukter stygt. Ingen har lyst til å dusje der inne, sier hun.
– Vi prøvde en gang å ha barnebursdag. Aldri mer
En dag i august sprang eldstesønnen plutselig ut av rommet sitt og inn på stuen, drittsur og drittlei seg, forteller Karoline. «Det renner og jeg må ha ei bøtte!» ropte han.
– Det dryppet brunt vann fra loftet og rett ned på datamaskinen hans, forteller Karoline.
– Han liker ikke å bo her. Han synes det er kaldt. Han synes det lukter stygt. Han har ikke lyst til å invitere venner hjem. Vi prøvde en gang å ha barnebursdag for ham her, og etter det sa han: aldri mer.
Barnevernet skriver i brevet til Boligkontoret at de kan forstå hvorfor eldstegutten opplever det som stigmatiserende å ha venner på besøk. De mener at boligen er «stigmatiserende og ødeleggende for barnas tilknytning til andre barn».
– Jeg vil ikke bli her enda en vinter
Karoline fikk nok i mai. Hun sendte en søknad til Boligkontoret i håp om å få bytte bolig.
«Nå føler jeg det er på tide at både jeg og barna kan få oss et trygt og godt hjem for fremtiden videre. [ …] Et hjem hvor barna og jeg kan finne ro og føle glede og stolthet over hvordan vi har det,» skrev hun i søknaden.
– Jeg vil ikke bli enda en vinter i den leiligheten her. Det blir mer og mer kaldt, og vi blir mer og mer syke. Jeg tenkte: Nå må du faen meg begynne å ta vare på deg selv og ungene. Vi må ut, forteller hun.
Kort etter sendte Barnevernet brevet til Boligkontoret og anbefalte at de prioriterte søknaden til Karoline. I oktober mottok hun et nytt boligtilbud – en leilighet med to soverom på 54 kvadratmeter i Hamna. Men hun takket nei til boligen.
– Hadde den vært større, så hadde jeg kanskje tatt den. Men min eldste sønn måtte ha kvittet seg med skrivepulten. Han hadde fått plass til en liten seng og ingenting annet. Og min yngste sønn og jeg måtte dele et enda mindre rom igjen, sier hun.
– Noen tenker kanskje at jeg ikke burde være så kravstor i min situasjon, men jeg gjør dette for barna mine. Jeg mener at min yngste sønn fortjener sin egen seng, sin egen lekekrok. Og at min eldste sønn skal ha plass til å bevege seg.
– Er det ikke viktigere at boligen ikke er helsefarlig enn at den er stor nok?
– Jo, men vi hadde ikke fått det til. Jeg har ikke helse til å ta buss fra Hamna tidlig på morgenen for å levere unger og så tilbake igjen. Vi ville også bli borte fra vennene til min eldste sønn, og alle i hjelpeapparatet mitt. Når bompengene kommer, har de ikke råd til å kjøre til Hamna hver dag, svarer Karoline.
Hun har undersøkt muligheten for å søke om startlån hos Husbanken og kjøpe sin egen bolig. Men for å få lån må man enten være uføretrygdet eller i fast jobb. Karoline er ingen av delene mens hun mottar AAP.
– Det er folk i Tromsø som trenger hjelp
Å bo i en sliten kommunal bolig var ikke en del av fremtidsplanene til Karoline da hun var barn. Hun drømte om å servere drinker i luften og tale andre menneskers sak.
– Jeg ville bli flyvertinne og advokat. Det var noe pent med å være flyvertinne. Mens advokat, det var en sterk person. En som kunne snakke for seg selv. Og gå i dress. Jeg elsker dress, sier hun.
– Hva drømmer du om i dag?
– Å skape et ordentlig hjem til ungene mine, svarer hun.
Håpet hennes er at kommunen finner en bolig med tre soverom og normal standard til familien hennes – og at de ikke samtidig plasserer en ny barnefamilie i den slitne leiligheten hun bor i nå.
– Jeg vil ikke bli enda en vinter i den leiligheten her, sier Karoline.
– Jeg vil trives i mitt eget hjem. Jeg vil se at ungene har lyst til å invitere sine venner på overnatting. Jeg vil kunne invitere venner og familie på middag. Helt normale ting, egentlig.
Hun ber ordfører Gunnar Wilhelmsen på besøk så han kan se hvordan forholdene er i den kommunale boligen.
– Kanskje han vil skjønne at det er folk i Tromsø som trenger hjelp. Samfunnet handler ikke bare om butikker og bompenger. Det er Tromsø-liv som også er verdt noe, sier hun.
Boligkontoret: – Selvsagt svært uheldig
Enhetsleder Marianne Pleym i Boligkontoret i Tromsø kommune skriver i en e-post til iTromsø at hun ikke kan gå inn i enkeltsaker. Men hun nevner at de i august har registrert et avvik på adressen til Karoline som ikke har blitt utbedret ennå. Avviket gjelder vannlekkasjen på rommet til eldstegutten.
«Dette er avvik som burde vært utbedret, og det er selvsagt svært uheldig,» skriver Pleym.
«Når vi blir kjent med at en bolig har utbedringsbehov som tilsier at man ikke bør bo der, jobber vi med å finne annen bolig,» skriver hun videre.
Men det er ikke alltid mulig å gi tilbud om en bolig i ønsket område, fordi det kanskje ikke er ledige boliger i det området akkurat da, skriver hun.
«Når kommunen får beskjed om boliger som er i en slik tilstand at det ikke er forsvarlig å bo der, går vi i gang med å vurdere erstatningsbolig. Her er det flere forhold som vurderes: Er det akutt hastesak og bolig må finnes umiddelbart? Er det forhold som tilsier at boligen må fremskaffes snarest, men ikke akutt? Er det forhold som tilsier at man kan bruke tid på å finne det mest optimale? De ulike problemstillingene vil nødvendigvis tilsi ulike løsninger,» skriver hun.