– Det er her hjertet og heimen min er, slår Line Miriam Sandberg fast.
Folkebladet møter henne hjemme på påskeferie, kledd i turbukse og boblejakke med et godt grep rundt spaden. Snymåking har det nemlig blitt mye av etter at Frp-politikeren forlot Oslo til fordel for Silsand i påska. Selv om hun slenger ut noen frustrerte glosere om snømengdene som har dalt ned, går det greit. Vel fem måneder i hovedstaden har nemlig gitt henne en hyggelig bieffekt, en boost av den fysiske formen.
– Heime er det jo sånn at man bruker bilen hvor enn man skal, så da jeg bodde der var det ikke oppnåelig med mer enn et par tusen skritt per dag. I Oslo har jeg ikke bil, så da blir det å gå eller å ta bussen. Bussen bringer deg jo heller ikke fram til dørstokken du skal til, sier Sandberg.
Hun forteller at hun nå ligger på mellom 10.000 og 13.000 skritt per dag, like mye som hun hjemme på Senja brukte å ha på en ordinær uke.
– Så du er blitt sprek?
– Jeg er kommet i mye bedre form, og har mye mer aktivitet i kroppen enn jeg har hatt på mange år, og det er jo en vinn-vinn-situasjon når jeg nå er statssekretær for folkehelse, ler Sandberg.
Opp til sju møter om dagen
I oktober i fjor ble silsandværingen utnevnt til statssekretær i helse- og omsorgsdepartementet. Da statsminister Erna Solberg i januar tok med Venstre inn i regjeringen, og rokkerte om på statsrådpostene, fikk Sandberg jobben som statssekretær for eldreminister Åse Michaelsen (Frp), en nyopprettet statsrådpost i Helse- og omsorgsdepartementet. Nå er det eldreomsorg og folkehelse som er Sandbergs ansvarsområder.
– Hvordan var det å «stupe inn» i dette?
– Det er mye nytt selvfølgelig og på et helt annet nivå enn det jeg var vant til. Nå tror jeg min bakgrunn med 16 år i politikken, både på kommunalt nivå og fylkenivå, er en stor fordel. Denne erfaringa og kunnskapen om hvordan livet faktisk er der ute, og hvordan det føles for dem som har skoene, hjelper meg ikke bare til å forstå sakene, men hele systemet bak.
Sandberg forteller om hektiske arbeidsdager med mye renning fra møte til møte, gjerne opp til sju på en dag. Samtidig er det en masse saker hun skal sette seg inn i og behandle.
– Men jeg trives fantastisk godt på jobben, både med alle de fantastiske folkene jeg jobber sammen med i departementet, men også arbeidsoppgavene som er av en litt annen sjanger enn det jeg er vant til, smiler Sandberg.
En bredere horisont
Sandberg, som har mest politisk erfaring innen kultur, næring og helse, har gjennom statssekretærjobben ervervt kunnskap om saksfelter hun egentlig aldri trodde hun skulle ramle borti.
– Hvem hadde trodd at jeg skulle jobbe med Statens strålevern, upasteurisert melk og vaksiner, men så er det også dette saksfelt som ligger innen min portefølje på folkehelse. Å si at jeg har fått utvidet horisonten min er mildt sagt, men så er det utrolig spennende også.
For øyeblikket er det imidlertid eldreomsorgen som står i høysetet og som opptar mye av tida.
– Nesten alle kommuner har budsjetter der 30 prosent går til helse og omsorg. Hvis vi ikke gjør endringer på hvordan vi mentalt tenker rundt eldreomsorg, samt hvordan vi systematisk bygger den opp, kommer det til å øke til at bortimot 50 prosent av kommunebudsjettene går til eldreomsorgen. Det har vi ikke råd til, så det er store endringer på gang, sier Sandberg.
– Hva da?
– Jeg sitter nå og jobber, nærmest natt og dag, med en ny stortingsmelding som skal legges frem i mai/juni. Det er en kvalitetsreform for eldreomsorgen, som skal veilede kommunene til å sette sammen eldreomsorgen og bruke ressursene på rett plass og til rett tid på en bedre måte enn i dag.
– Betyr det at folk skal pushes til å være hjemme lengere enn det de egentlig kan?
– Målet er jo at folk skal være hjemme så lenge de kan og så lenge det er forsvarlig, men det er ikke til å unngå at sykehjem og omsorgsboliger er veldig viktig. Det betyr at vi må sette sammen tjenestene ved hjelp av teknologi og hjelpemidler. Det er selvfølgelig ikke bare teknologi som skal til for å gjøre dette mulig, men også varme hender, understreker Sandberg.
Hun legger ikke skjul at hun brenner for helsevesenet, som vi alle — gammel som ung — på en eller annen måte er avhengige av på et eller annet vis, samt eldreomsorgen, som ifølge Sandberg er der for dem som fortjener det aller beste.
– Når blir du helseminister?
– Jeg har egentlig aldri hatt ambisjoner om å bli verken det ene eller det andre, men det har bare blitt sånn. Kanskje har det dreid seg om engasjementet sitt, at jeg brenner for noe og for den politikken jeg tror på, og på den måten også har engasjert andre.
Engasjert i det lokale
Bortsett fra en toårig «pitstop» hjemme i slutten av tenårene, var Sandberg «ute i verden» fra hun var 15 år gammel og til hun hadde passert 30. Det var Harstad, Trøndelag, Larvik og Sandefjord det gikk i som utreisetrangen hennes fikk brynt seg på. Men så ble hun ferdig, og ville bare heim til Silsand, til Finnnses , til Senja og til Midt-Troms. Regionen som er hennes hjerte nærmest, og som lokalpatriotismen brenner uhorvelig sterkt for.
– Hvordan var det å reise fra dette?
– Jeg var heldig som fikk tilbud om statssekretærjobb, og når man får et slikt tilbud er det jo ikke en anledning som kommer igjen. Heldigvis passert det veldig greit både privat og politisk, men samtidig var det også et tøft valg å ta ettersom jeg ikke bare hadde meg å tenke på, men også Jakob (sønnen).
Hun ser for seg at erfaringene og kunnskapen hun tar med seg fra Oslo er fine å ta med seg hjem igjen. For hjem igjen skal hun.
– Jeg vet jo at jeg kommer tilbake igjen, for jeg har ikke flyttet — dette er bare en midlertidig avstikker, smiler Sandberg.
Engasjementet for heimplassen og lokalpolitikken har ikke falmet i løpet av de vel fem månedene i Oslo. Fra hovedstaden følger Sandberg spesielt med på det som rører seg i lenvikpolitikken. Fra avstand gjør hun seg også noen refleksjoner om grep som burde vært tatt, og motsatt — ting som ikke burde vært gjort.
– Hva da?
– Ja, det er noen ganger fortvilende å sitte langt borte og se ting som kanskje ikke er så bra, men det er også lærdom i det å måtte sitte med hendene i fanget og ikke kunne gjøre noe. Det er likevel utrolig trasig at Lenvik kommune er blitt en sånn støykommune som det har vært de siste månedene i media, sier Sandberg, som med det viser til den mye omtalte helsekjøpssaken i Lenvik, som for noen uker siden kulminerte i anmeldelde.
Som å være i ei boble
Støy har det imidlertid ikke bare vært rundt Lenvik de siste månedene, men også rundt regjeringen og nå avgått justisminister Sylvi Listhaug. På jobb i åttende etasje i det ene regjeringsbygget, som helse- og omsorgsdepartementet deler med landbruksdepartementet, og som er midt i «departementsgryta» for øvrig, er det ikke til å unngå at de som jobber der påvirkes av de store mediesakene.
– Det preger alle når store saker tar fyr i media, og det blir spesielt fordi man kommer så tett på. Det er liksom ikke det samme når man sitter hjemme i stua og ser på nyhetene eller leser avisen, for her står vi midt oppi det. Det er en spesiell tilværelse, og for meg er det en boble der det går uhyggelig for — dagene går fort, sakene går fort og det er noe nytt hver morgen.
Kanskje derfor er det godt å kunne sette seg på flyet nordover. For Sandberg benytter enhver anledning til å komme heimom, så også nå i påska.
– Hva gjør du da?
– Ikke en pelle mannskjit, sier hun kontant før hun bryter ut i latter.
Litt småpjusk blir det imidlertid. Planter, som ikke har klart seg siden sist, som må lukes vekk, snø som må måkes og noen eposter som må håndteres. Sistnevnte forsøker hun imidlertid å holde på et minimum når det er ferie.
– Jeg prøver å ta det mest mulig piano, smiler hun.
