Sykepleierne droppet Oslo og ble vikarer på Senja: – De tror at vi tar til takke med det vi får

Lille julaften 2023 bestemte de to sykepleierne seg for å slutte i jobbene i Oslo og bli vikarer på sykehjem i Nord-Norge.

– Jeg opplever at politikerne tror vi sykepleiere uansett vil akseptere lav lønn på tross av en stadig mer krevende arbeidshverdag, sier Maren Søgnen Bjerkan (29).

Hun og venninnen Karoline Orten (28) befinner seg lengst sør på Senja. De er leid inn av Senja kommune og stortrives på sykehjemmet i Stonglandseidet.

– Sykepleiere jobber gjennom krise etter krise og blir lovet endring. Men det skjer jo ingenting. Det blir med løftene om høyere lønn. Da må vi gjøre noe selv. Og det har vi gjort nå, sier Orten.

De to venninnene fra Molde er to av et kraftig økende antall sykepleiere som velger vikariater og ikke fast jobb. VG har skrevet om Ann-Mari Løvhaug fra Hadeland. Hun er innleid til Tokke kommune og har en årslønn som sykepleier på 840.000 kroner. I tillegg betaler kommunen en million kroner til byrået som leier henne ut.

Kommunen bruker en firedel av budsjettet til bemanningsbyrå: – En utfordrende situasjon vi står i

Over hele landet melder kommuner om færre søkere på faste sykepleierstillinger, men god tilgang på helsepersonell via bemanningsbyråer til en mye høyere pris. Maren og Karoline kan plusse på 2/3 av sykepleierlønnen de hadde i Oslo. I tillegg betaler kommunen flere hundre tusen kroner til byrået som leier dem ut.

Karoline Orten og Maren Søgnen Bjerkan tok sykepleierutdannelsen samtidig i Bergen.

Der fikk også Maren sin første faste jobb i hjemmesykepleien. Etter 3,5 år flyttet hun til Oslo og jobb på medisinsk avdeling på et av sykehusene i Oslo.

Karoline hadde sin første faste jobb i hjemmesykepleien i Oslo, men dro hjem til Molde under pandemien og jobbet på det lokale sykehuset.

– Etter den perioden var jeg sliten og trengte noe annet enn det fysiske og psykiske arbeidspresset som også var dårlig betalt, sier 28-åringen.

Hun valgte full nattstilling og fri annenhver uke på et av de største sykehjemmene i Oslo. 99 beboere er fordelt på tre etasjer. Gjennom natten har en helsefagarbeider ansvaret i hver etasje. Karoline jobbet «på topp.» Hun ble tilkalt når helsefagarbeiderne trengte en kollega med høyere kompetanse.

– De som står i de helsefagjobbene, er råtøffe og kjempeflinke, sier Karoline.

Hun beskriver vaktene som travle, men ikke så travle som på en medisinsk avdeling på sykehus.

– Men skjer det noe med en av de 99 beboerne, blir du opptatt lenge. Og det er 98 andre beboere som også er veldig dårlige. Sykehjemsbeboere i Oslo er mye sykere enn sykehjemsbeboere i Nord-Norge. De er en stor gruppe alvorlig svekkede og syke gamle. Jeg hadde et stort ansvar. Men jeg tjente ikke nok til å kjøpe en leilighet i området der jeg ønsker å bo, sier Karoline.

Loven er tydelig på bemanningsnormen og den ble fulgt.

– Hva kan skje på en slik nattevakt?

– Det kunne være fall med hodetraume og behov for sykehusinnleggelse. Man må bare springe til og fra og delegere hvis det er mulig. Jeg lurer på hvordan man skal dekke opp personalbehovet når eldrebølgen virkelig kommer. Hvordan skal man klare å bemanne da? spør Karoline.

– Føles feil

Maren forteller at hun og Karoline har snakket om at de synes at det å leie seg ut, kjennes dobbeltmoralsk.

– Vi vil jo egentlig bare at alle i det offentlige skal få høyere lønn. At ting skal bli bedre for alle. Og så går vi til en bransje som dette. Det føles litt feil å leie seg ut. Men det er en grunn til det og det er lønnsnivået til sykepleierne. Det er likevel et sammensatt problem som ikke bare handler om lønn, men også om bemanning og arbeidspress, sier Maren.

Mellom sykepleiere deles det erfaringer om utleiebyråene. De vet godt hvilke byråer som er seriøse og gode både for sykepleiere og arbeidsgiver. Noen firmaer advarer man hverandre mot.

Både Karoline og Maren nærmer seg 30 år. Det er tid for å etablere seg med egen bolig.

– Vi er en gjeng venner som bor på Torshov i Oslo og har det fint der. Maren har samboer og eier leilighet. Jeg vil gjerne kjøpe bolig og har sjekket med banken. Jeg trenger ikke noe stort. Men med min lønn har jeg absolutt ikke råd til å kjøpe noe alene i det området. Jeg trenger ikke bo i Oslos kuleste område. Men jeg vil gjerne bo i nærheten av vennene mine. Som vikar tjener jeg bedre. Nå sparer jeg i fond og aksjer for å kunne kjøpe leilighet, sier Karoline.

Maren har venner med ulike yrker. Hun opplever store forskjeller i betingelser, lønn og andre goder.

– Det kan vi bare drømme om. Vi får kanskje en kulepenn til jul, sier Maren og ler.

Både hun og Karoline liker jobben sin.

– Gjennom årene som sykepleier har jeg fått noen av mine beste venner i livet. Det er så tøft det vi står sammen i på jobb. Vi blir sterkt knyttet til hverandre, sier Maren.

Avdelingsleder Cecilie Halsnes ved Stonglandseidet sykehjem, beskriver bemanningssituasjonen på sykehjemmet i bygda på Sør-Senja som utfordrende.

– Vi har slitt med å dekke opp vakter og har flere ledige stillinger. En del av vaktene dekkes opp av ungdommer og pensjonister som tar vakter. En pensjonert sykepleier på 78 år går nattevakter, sier Halsnes.

Karoline og Maren er leid inn via byrået Nordlys og er godt fornøyd med oppfølgingen av byrået de er ansatt i. VG har vært i kontakt med byrået, men de ønsker ikke å snakke med avisen.

– Vi må tenke nytt

Kommunedirektør Hogne Eidissen i Senja kommune, er klar på at uten innleie fra private byråer, hadde ikke kommunen klart å bemanne helt nødvendige stillinger i helsevesenet.

– Vi budsjetterer med innleie av sykepleiere for ca. 4,2 millioner, som er det samme som i fjor. Vi regner med å bruke omtrent det samme på innleie av leger. Senja kommune har ikke en godt nok utbygd «omsorgstrapp.» Det dyreste tilbudet er sykehjemsplasser. Mange er på heldøgns omsorgsplass i flere år. Fremskriving mot 2040 viser at kostnadene i pleie og omsorg vil øke til 200 millioner kroner i vår kommune, hvis vi ikke tar grep, sier Eidissen.

Senja kommune som består av fire sammenslåtte kommuner, har 15 000 innbyggere.

– Vi sliter med å rekruttere helsepersonell. Hovedintensjonen med kommunereformen var å skape mer robuste fagmiljøer, sier Eidissen.

Han mener det offentlige er for dårlige til å se på andre ordninger enn de som har eksistert i årevis.

– For å få helsepersonell til å komme til oss og bli, må vi sy sammen pakker, tenke nytt og gjøre endringer i team og turnus for å tiltrekke oss fagpersoner, sier kommunedirektøren.

– Hadde fast ansatte tjent det samme som de innleide vikarene, ville de fleste sykepleiere ikke valgt å flytte rundt som vikarer, sier forbundsleder i Sykepleierforbundet Lill Sverresdatter Larsen.

Utleie-sykepleierne er en blandet gruppe, de er både unge og « godt voksne.»

– Noen har lyst og mulighet til å reise. Lønn er en annen motivasjon. Noen trenger fleksibilitet i forhold til livssituasjon, for eksempel med barn annenhver uke. Hvis arbeidsgiveren i det offentlige ikke kan gi fleksibilitet, kan alternative være i leie seg ut, sier Sverresdatter Larsen.

Markedet oppstår i en situasjon med mangel på sykepleiere.

– Hvis det offentlige ikke er villig til å betale det som kreves for å ha en sykepleier i jobb, blir det et marked for dette. Det fungerer sånn i alle andre markeder, selvfølgelig også for sykepleiere, sier Sverredatter Larsen.

– Er det konsekvensene av for lav lønn?

– Hadde man tjent det samme på det sykehuset eller sykehjemmet der man har slått seg ned, så hadde man jo ikke flyttet rundt. De fleste sykepleiere ønsker egentlig å jobbe innenfor offentlige helsetjenester, men ikke for enhver pris.

Hun sier at utviklingen har vært tydelig i flere år.

– Vi har sett det komme og intensivert arbeidet mot myndighetene for at de skal være oppmerksomme på det. Vi vil ha en offentlig helsetjeneste og der vil de fleste sykepleiere jobbe. Men ikke for enhver pris.