Når ordene ikke vil ut

Kanskje styret ved UiT skulle hatt en solid stammer i sine rekker, en som trakk ut møtene i det uendelige, da hadde kanskje logopedien vært berget.

UTFORDRINGER: Det fins en god del forskning om stamming, men ikke nok, for man vet fortsatt ganske lite om denne tilstanden. Men man vet med sikkerhet at det ikke skyldes mentale utfordringer hos stammeren, skriver Stein-Gunnar Bondevik. 

synspunkt

Jeg er en stammer. Har alltid vært det, kommer alltid til å være det. Det var mer fremtredende da jeg var barn, da måtte folk ha god tid om de skulle høre hele setningen. Jeg trodde imidlertid at jeg vokste det av meg – det var det folk sa – inntil jeg møtte en professor på UiT som hørte på snakket mitt og konkluderte hardt og brutalt: Du stammer fortsatt, veldig mye.

Jeg tenkte jeg skulle berette min stammehistorie, fordi jeg så at min tidligere sjef på UiT, Lasse Lønnum, slo et slag – som slagpasienter gjerne gjør – for videreføring av logopedutdanningen på universitetet. Jeg kunne ikke vært mer enig. Omtrent 5.000 nordlendinger sliter med stamming, og mange trenger hjelp. Dessuten er stamming bare én av tilstandene som logopeder håndterer.


Populæret UiT-studium står i fare for å bli lagt ned: – Trodde det var aprilsnarr

Masterprogrammet i logopedi ved UiT står i fare for å bli lagt ned, til tross for at det er et populært studie og behovet for fagfolk.


Lasse mistet språket helt – jeg hadde alltid ordene klare, men fikk ikke til å si dem. Logopedien hjalp oss begge, selv om min tilstand på ingen måte hadde samme alvorlighetsgrad som hans. Det var kanskje mest alvorlig for min mor, for det var hun som sendte meg til logopeden en vakker 70-tallsdag på Finnsnes barneskole.

Inntil da hadde alt vært prøvd. I verdenslitteraturen eksisterer det jo en hel del myter om stamming, om dets opphav og hvordan å kurere det. Disse hadde nådd Finnsnes også, og dermed hadde en stakkars leken onkel fått skylden for stammingen min, fordi han kilte meg litt for mye en gang. Dette er en kjent myte. Jeg ble også lappet til i ansiktet med en fisk, fordi det visstnok skal hjelpe å skremme en stammer, særlig når det er overskyet.

Når ingenting av dette hadde nevneverdig innvirkning på ordflyten til gutten, var logoped neste trekk. Jeg var visst ikke så lenge inne hos denne mannen, moren min pleier å si et kvarter, og da jeg kom ut sa han bare: Han må snakke litt saktere og ta seg god tid, så kommer dette til å gå veldig fint. Mor mi var lettet, tror jeg, og veldig flink med oppfølgingen.

I alle år etter det fikk jeg høre at jeg måtte ta det med ro, puste og vente litt, her har vi det ikke travelt. Og så forsvant det. På ungdomsskolen en gang, tror jeg. Jeg trodde i alle fall det var borte, helt til jeg som sagt traff på denne professoren. Jeg hadde nemlig bestemt meg for å studere språk, og hadde lyst til å vite mer om stamming, det var derfor jeg oppsøkte ham. Og dermed var det på han igjen.

Det vil si, jeg begynte ikke å snakke slik jeg gjorde da jeg var liten igjen. Men jeg ble klar over at stammingen ikke var borte, jeg hadde bare utviklet en strategi – la oss kalle det pausing – for å skjule stammingen. For en ikke-logoped er det vanskelig å høre all pausingen min, når jeg forteller det til folk sier de bare at det høres ut som at jeg tenker meg godt om før jeg sier noe.

Nå stemmer det at jeg forsøker å tenke meg om av og til, men det er altså ikke det alle pausene handler om. Noen av dem kan vare i sekunder, andre i tideler, og jeg er ikke helt sikker på hva jeg egentlig bedriver i pausene. Kanskje jeg øver på lyden, eller bare puster, eller henter rennefart – hva vet jeg. Det funker, på et vis.

På en måte ble jeg litt glad for å ha gjenfunnet stammingen min. Det er akkurat som om det er en del av min identitet. Der jeg kommer fra måtte man før i tida enten ha det i føttene eller i kjeften. Jeg hadde definitivt ingen av delene, men klarte meg på mirakuløst vis likevel. Nå er jeg også blitt mer oppmerksom på andre som stammer – jeg hører stadig folk i radio og på TV som driver og trikser med strategiene sine for å få det til å stemme uten å stamme, og slikt skaper samhold og medfølelse. En slags stammekultur.

Det fins en god del forskning om stamming, men ikke nok, for man vet fortsatt ganske lite om denne tilstanden. Men man vet med sikkerhet at det ikke skyldes mentale utfordringer hos stammeren, slik mange opp gjennom historien har trodd. Nervøsitet kan utløse mer stamming, men stammingen skyldes ikke nervøsiteten. Det skal derfor anses som et taleproblem med fysisk opphav, ikke noe annet.

Det er ikke alle som har vært like heldige som meg. Noen klarer aldri å få strategiene til å strekke til, ordene setter seg fast i halsen et sted, bestrebelsene og den sosiale påkjenningen med å få dem fram blir så store at man heller lar være, og trekker seg tilbake. Andre bærer problemet med seg ut i hverdagen og fungerer helt utmerket i alle slags jobber, men må likevel tåle rare blikk og klossete håndteringer av frittalende medmennesker.

Kanskje styret ved UiT skulle hatt en solid stammer i sine rekker, en som trakk ut møtene i det uendelige, da hadde kanskje logopedien vært berget. Hvis ikke må vi kanskje gjøre alvor av planene vi hadde en gang, min stammende nabo og jeg oppe på Mortensnes, vi tenkte vi skulle starte forening. Den skulle hete TTTSF (T-t-tromsø Stammeforening).