Ting å tenke på i valgkampen

VALGETS KVAL: Jeg tror ikke jeg kan gi et bedre råd til folk enn å lese valgprogram. Her fins den hele og fulle sannhet om partiet, i alle fall om politikken, skriver Stein-Gunnar Bondevik.  Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB

synspunkt

En drøy uke før valget er det på tide å gå inn for landing for dem som ikke har bestemt seg allerede.

Det kan være lettere sagt enn gjort, særlig i en tid der valgkampen er mer utspekulert og skreddersydd enn noen gang. Data om deg og ditt liv brukes for alt det er verdt på sosiale medier. Derfor kan det være verdt å trekke seg litt tilbake og tenke litt. Og lese.

Jeg tror ikke jeg kan gi et bedre råd til folk enn å lese valgprogram. Her fins den hele og fulle sannhet om partiet, i alle fall om politikken. Og det er et hovedpoeng. I en tid der personfokuset er i ferd med å ta overhånd, der det trilles terninger over partiledere og vurderes hvor morsomme de er, hvordan de enkelte budskapene satt i debatten, om de var på defensiven eller offensiven – det er da man skal slå av og lese partiprogram.

Ellers i året slår vi nordmenn oss på brystet og fremholder hvor glade vi er over å leve i et virkelig demokrati og over hvor skremmende det er å se fremveksten av autoritære regimer overalt. Men i valgkampen er det tydeligvis kun lederen, den Store Lederen, som gjelder. Vi er overraskende opptatte av den sterke mannen eller den sterke kvinnen, og vi snakker påfallende ofte om hvordan landet blir under Erna vs. Jonas, i stedet for Høyre vs. Arbeiderpartiet.

I programmet finner man dessuten helheten i politikken. Den bør man bestrebe seg på å sette seg inn i, selv om det er veldig menneskelig å henge seg opp i enkeltsaker. Selvsagt kan det være noen enkeltsaker som blir så viktige for folk at de får styre stemmeseddelen, men det kan likevel være noen fallgruver her som man i alle fall bør tenke over.

For det første er det fornuftig å sette seg inn i hvordan et parti faktisk tenker å løse en enkeltsak, ikke bare hva de mener om den. Det er enkelt å mene at klimaet skal reddes, men det er adskillig verre å skissere en helhetlig løsning på hvordan det skal reddes. Med et par unntak mener alle partiene at klimakampen er viktig, men det fins minst ti ulike løsninger på saken.

For det andre vil jeg oppfordre folk til å gjøre alt de kan for å tenke samfunn, ikke bare seg selv. I USA er det veldig vanlig å spørre: Hva kan politikken gjøre for meg? I et individualistisk samfunn er det et naturlig spørsmål. Hos oss er det fortsatt vanlig å snakke om kollektive løsninger – ingen parti går til valg på nedlegging av velferdsstaten.

Det er derfor ikke urimelig å forvente at norske velgere tar et vi-perspektiv i sine politiske valg – selv om jeg iblant blir litt i tvil om hvor langt dugnadsånden og fellesskapstanken egentlig rekker i Norge i dag, og særlig hvis vi skal utvide fellesskapet til å inkludere det internasjonale. Uansett – om det er ett land i verden der man i kraft av de gode fellesordningene kan tillate seg å velge løsningene som er best for samfunnet, ikke seg selv, så må det være her i landet. Det er lov å håpe.

En annen grunn til at det er lurt å tenke samfunn og ikke seg selv, er at det siste perspektivet har en lei tendens til å være noe kortsiktig. Psykisk helse er ikke viktig – helt til du møter veggen. Klima er ikke viktig – helt til vinterstormen tar hustaket ditt. Fødestuer er ikke viktig – helt til du ligger der. Det er leit å erkjenne at kortsiktighet og egoisme er dominerende karaktertrekk ved mennesket, men slik er det. Vi må derfor trene på å tenke langsiktig og kollektivt, det kommer ikke naturlig.

Til sist vil jeg ta til orde for mer åpenhet rundt politiske valg. Det er helt rett at vi har hemmelige valg i Norge, men det er greit å minne om at vi har en rett, ikke en plikt, til å holde valget for oss selv. For meg som er medlem av Arbeiderpartiet og tidligere lokalpolitiker, er det ingen hemmelighet hva jeg stemmer. Jeg synes det er både lærerikt og nyttig å bli konfrontert med hvor jeg står politisk.

Men selv slike som meg kommer for sjelden over anledninger der politikk diskuteres – jeg kan nesten ikke huske forrige gang jeg måtte sitte og forsvare Arbeiderpartiets program. Og det er jo kanskje ikke så rart, siden alle skal holde sin stemme hemmelig. Vi kan jo ikke drive og skyggebokse heller. Skal vi få gode politiske diskusjoner der folk møtes, må det være rom for å si hva man tenker å stemme.

Det var derfor forfriskende da jeg for få dager siden møtte en kompis som er en ledende næringslivsmann her i byen. Han er god for en haug med millioner, og det var derfor ikke så rart at han gikk rett på formuesskatten da han så meg. Jeg er ingen skatteekspert, så jeg svarte litt unnvikende og avvæpnende, for han var usedvanlig bestemt i tonen.

Etter en god prat ble vi i alle fall enige om én ting: Om det blir for knagert for ham, skulle han ringe. Jeg har en liten sparekonto og hjelper gjerne en kompis i nød.