Etter tiårsmarkeringen:

22. juli og speilbildet av Høyre

HØYRESIDEN OG 22.JULI: Statsminister Erna Solberg holder tale under det nasjonale minnearrangementet i Oslo Spektrum, 10 år etter terrorangrepet 22. Juli 2011. I dette innlegget skriver Ina Gravem Johansen (innfelt) om Høyres rolle i kjølvannet av terroren.   Foto: Fredrik Hagen

Oppgjøret vi ikke har tatt handler om å slå ned på disse sammenhengene, det som fyrer opp de farlige folkene

Ina Gravem Johansen
synspunkt

Et tydelig budskap under tiårs-markeringen av 22. juli var at oppgjøret mot høyreekstreme holdninger fremdeles uteblir. Problemet er at alle i norsk politikk tilsynelatende tenker at det oppgjøret gjelder noen andre.

Ingen som er medlem av demokratiske organisasjoner er skyldig i terror. Når det er sagt finnes det et enormt potensiale for selvrefleksjon og forbedring i et samfunn som generer farlige folk på ideologisk grunnlag.

Men selvinnsikt er en hard nøtt, både for enkeltmennesker og politiske partier. Skal man bli klokere bør en være villig til å utforske hvordan andre oppfatter en. Granske seg selv i motpartens speilbilde, selv om det er krevende.

Ap-leder Jonas Gahr Støre sa i sin tale under minnemarkeringen at høyresiden har et spesielt ansvar for å ta oppgjøret med høyreekstreme holdninger. En selvfølge i manges ører, men Høyres eks-ordfører i Oslo, Fabian Stang, ble sjokkert. Knatret i vei på tastaturet om at nå ble statsministerpartiet anklaget for terror og massedrap.

Dermed klarte altså en høyrepolitiker å utnevne seg selv til offer på selveste 22. juli. Det er ganske ille, men skal ikke få lov til å dra et nanofokus fra den essensielle lærdommen vi alle kan dra av de tydelige, skarpe og gjennomtenkte talene fra de virkelige ofrene for terrorhandlingene.



Samtlige norske politiske partier tar avstand fra drap og terror. Det vanskelige med oppgjøret mot høyreekstremismen handler om hvem og hva som fyrer oppunder dem som er villige til å gå noen skritt lenger. De som føler seg kallet til å omsette misnøye til aksjoner.

Dette ansvaret ligger egentlig på alle som ytrer seg. Men for de politiske partiene må det ligge en konsekvensanalyse til grunn for alle standpunkt, det er selve kjernen i politisk arbeid. Når for eksempel venstresida tar tydelig avstand fra gruveplanene i Repparfjord, lenker selvfølgelig miljø-ungdommen seg fast. Den sivile ulydigheten er ikke en overraskende konsekvens, løsrevet fra politikernes tankebaner og ansvar. Det er en forventet og trolig velkommen forlengelse av det formelle standpunktet.

Langt mer alvorlig blir disse mekanismene når Frp velger en leder som til stadighet blafrer med uttrykk som «22. juli-kortet». En kynisk formulering som reduserer traumene fra angrepet til billige poenger. Sylvi Listhaug måtte også gå av som justisminister i 2018 fordi hun hånet Ap med å være mer opptatt av islamistiske terroristers rettigheter enn egen befolkning. Et budskap som skapte litt for mange assossiasjoner til Breiviks vanvittige tankegods.

Listhaug har ikke drept noen. Men hun er kanskje den enkeltpolitikeren som tydeligst fyrer oppunder de farlige holdningene. Islamofobiske, hatske og paranoide forestillinger som reduserer empatien til mennesker i nød gjennom å omskrive deres motiver. Flyktninger blir lykkejegere og menneskerettigheter et naivt system som bærer folk på gullstol.

Oppgjøret vi ikke har tatt handler om å slå ned på disse sammenhengene, det som fyrer opp de farlige folkene. Partiet Frp har mindre kontroversielle kandidater som kunne frontet partiet, men står ansvarlig for at den største bålbrenneren ble valgt.


Et oppgjør med tausheten:

Etter 22. juli


Høyre valgte å gå i regjering med Frp, og Erna Solberg ga den symboltunge justisministerposten til det ytterste høyrefløy-partiet. Igjen og igjen, for det var ikke bare Listhaug som måtte forlate rollen. Både Anders Anundsen, Per-Willy Amundsen, Per Sandberg og Tor Mikkel Wara stupte i tur og orden, mens statsministeren stadig bagatelliserte stigmatiserende utsagn fra sin mørkeblå samarbeidspartner med å si «Jeg ville ikke brukt akkurat de ordene».

Nei. Men det er akkurat ordvalget som avgjør om politikk trigger det farlige — og Høyres lek med flammene forsvant ikke selv om Frp forlot regjeringen.

Solberg-regjeringen insiterer fremdeles på å gi pengestøtte det islamofobiske nettstedet Human Rights Service. Selv om de stadig tramper over de fleste begrensingene ytringsfriheten setter, som trakassering, diskriminering og hatefulle utsagn.

I sin tale under 22. juli-markeringen sa Erna Solberg: «Det viser hvor viktig det er at vi tar kampen mot hatytringer, rasisme og ekstremisme på alvor.» Jada. Det er bare å begynne å rydde i eget reir. For høyreekstremisme er et antidemokratisk tankesett som egentlig ligger langt fra liberalismen, som de demokratiske blåpartiene henter sine grunnverdier fra.

Ryddesjauen etter 22. juli krever at høyresida ser speilbildet som reflekteres av dem. Tar et oppgjør med hvor egen skute mister kurs, slutter å strekke stikken mot det farlige bristepunktet.