Tjuvtriks fra retorikkens bakgater:

«Ka dokker trur om nokka heilt anna?»

PEISE LEI: «Men også her, når vi er nede på stålet, har man noen valg. Man kan se vedkommende i hvitøyet og si det rett ut: «Veit du, no e eg så peise lei den der koronaen, eg ORKE ikkje å snakke om det», skriver Stein-Gunnar Bondevik.  

Det er ingen som forlanger at du skal ta opp igjen avbrutte resonnement når du kommer tilbake fra do

Stein-Gunnar Bondevik, spaltist
synspunkt

Når tredje bølge setter smitterekorder i et allerede nedstengt samfunn kan det være en god idé å snakke om andre ting, hjernen trenger pause fra r-tall og kohortberegninger.

Det fins jo så mye fint å snakke om — våren, Freddie Mercury, fiskeripolitikk. NRK har til og med laget en egen side med glade historier, dersom man trenger tips. Her kan man lese saken «Det kan være sunt å se på søte dyr på internett», for eksempel.

Men, å få en koronafiksert, privat smittevernekspert til å skifte tema kan være en hel kunst, jeg tenkte derfor å ta leseren gjennom noen få tjuvtriks fra retorikkens bakgater. For å starte med nødløsningen, når alle andre forsøk på å skifte tema har vist seg forgjeves, skal vi til konversasjonens mestre på kirkestedet Ibestad, som hadde sin storhetstid på 1500-tallet.

Der har man lange tradisjoner for å unngå heft når man skal ha sin samtalepartner over på et nytt spor; ibestadværingen slår ganske enkelt handa i bordet og sier: «Nei folkens, ka dokker trur om nokka heilt anna?»

For moderne retorikere fins det imidlertid en hel del andre hjelpemidler i verktøykassen som med hell kan utforskes. Det første man må gjøre er å identifisere pauser i taleflyten fra samtalepartneren. Det man skal lytte etter er pauser som er tilstrekkelig lange, og som er ikke-retoriske. Retoriske pauser, som for eksempel: «Og trur du ikkje at han blei smitta, selv om han va vaksinert (kort pause)», er ikke rett tidspunkt for å begynne å snakke om ny E6 mellom Alta og Nordkjosbotn.

Når pausene imidlertid er tilstrekkelig lange og mer tilforlatelige, kan kanskje det mest skånsomme være å stille et spørsmål. Helst et spørsmål relatert til det tema som diskuteres, men som kanskje egner seg til å få folk over på et litt annet spor. For eksempel: «Duee, det der AstraZeneca, e det et svensk selskap?». På den måten viser du at du lytter og er interessert i, om ikke hovedinnholdet, så i alle fall fragmenter av temaet.

Dersom ikke dette lille trikset gir resultat, må man stramme skruen litt og rett og slett introdusere et nytt tema. Den skånsomme måten å gjøre dette på er å knytte det nye temaet opp mot noe som akkurat har blitt sagt, for å lage en naturlig overgang. Er du heldig merkes ikke skiftet engang, men da skal man være god. Det vil ikke fungere å si: «Artig at du nevne r-tallet, det fikk meg tel å tenke på ho Ragna, barnebarnet mett, som også begynne på R».

Det kan også være en mulighet til å skifte tema ved å bare gå rett på, fordi man får, eller later som man får, en innskytelse av et eller annet slag. Da kan man si hyggelige ting som: «Eg veit ikkje koffør eg kom tel å tenke på det her, men ...», eller rett og slett «Detta har ikkje nokka med korona å gjøre altså, eg bære kom tel å tenke på det ...».

På den måten viser du at du vet at det var et tema der fra før, at du følger med og er bevisst, samtidig som du på en litt unnskyldende og noenlunde høflig måte skyter inn noe nytt, i håp om at det blir et varig skifte. Det går også an å markere en tydelig slutt på gammelt tema før introduksjon av et nytt, dersom pausen er tilstrekkelig lang. Da kan det gode gamle «jada, neida, så sånn e det» brukes som et effektivt signal om at nå er det nok korona for denne gang.

Neste trinn — og nå begynner vi å komme et stykke ned i verktøykassen — er ifølge den amerikanske språkeksperten Kim Dodge å rett og slett distrahere den du konverserer med. En høflig måte å gjøre dette på kan være å gi kompliment. De virkelige ekspertene kan på en naturlig måte bli så fascinert av detaljer i vesten til den som prater at de kommer unna med de utroligste avbrytelser: «Unnskyld, eg må bære sei det, førr en utrulig fin passform den vesten din har».

Om ikke det virker går det an å rett og slett gå på do, spørre kelneren etter regningen, eller begynne å fryse eller noe annet virkelig kjødelig presserende som alle skjønner rangerer høyere enn øyeblikkets konversasjon. Om man ikke får vedkommende ut av tema sånn helt uten videre etter en slik distraksjon, så har man uansett fått introdusert en såpass lang pause at det er helt naturlig å snakke om noe annet etterpå. Det er ingen som forlanger at du skal ta opp igjen avbrutte resonnement når du kommer tilbake fra do. Det ville faktisk virke litt rart.

Om ingenting av dette virker, om korona som tema har bitt seg fast som et virus på stemmebandene, så er det bare hard språklig lut som nytter. Men også her, når vi er nede på stålet, har man noen valg. Man kan se vedkommende i hvitøyet og si det rett ut: «Veit du, no e eg så peise lei den der koronaen, eg ORKE ikkje å snakke om det». Det er rene ord for pengene, men også litt surt, velegnet til dårlig stemning, og det er jo ikke det vi trenger midt i den tredje bølgen.

Det beste er nok å se til Ibestad, slå handa i bordet og si med entusiasme og glimt og glød i øyet: «Folkens, ka dokker trur om nokka heilt anna?».

God, konverserende helg.