Hørte jeg boller i ovnen?

Når kjønnet beveger seg

FORVIRRET: - Det er et faktum at barn vokser opp med to mødre, to fedre, en bifil forelder, en transkjønnet forelder, to interpersoner, en forvirret tante og hoderystende besteforeldre, skriver Stein-Gunnar Bondevik.   Foto: Colorbox

Vi kommer til å si mor og far herfra til evigheten

Stein-Gunnar Bondevik, spaltist
synspunkt

Et utvalg har levert sitt forslag til revisjon av barneloven. Det er normalt ganske tørt stoff, hadde det ikke vært for at utvalget foreslår å fjerne ordene «mor», «far» og «medmor» fra lovteksten, til fordel for mer kjønnsnøytrale termer. De har vurdert uttrykket «fødeforelder», men er usikre på hvordan det vil bli mottatt. Svaret lot ikke vente på seg.

Nettet er i dag stappfullt av inntil beinet rystede folk som ikke for sitt bare liv kan forstå hva som skjer. Stortingsrepresentant Jenny Klinge kalte det hele for galskap på Dagsnytt 18 på tirsdag, og slo et slag for kara og kvinnfolk over hele linja. Publikasjonene Resett og Nettavisen og dets like har selvsagt foret sine lesere med kraftige forenklinger av utvalgets arbeid, og fått leserne på agnet.

Ofrene for nettets frådende fingre er selvsagt LHBTIQ-bevegelsen, altså de lesbiske, de homofile, de bifile, transpersoner, interpersoner og queers. Disse medmenneskene har kjempet en innbitt kamp for å kunne være seg selv i mange tiår, etter hundrevis av år med forfølgelse, utestengelse, tortur og drap.

I de senere år har de endelig begynt å møte en viss forståelse, selv om vi ikke har så veldig mye å være stolt av her til lands — vi måtte helt til 1972 før vi klarte å fjerne homofili fra straffeloven. Og helt til 2016 var enhver person som ønsket å gjøre en juridisk endring av sitt kjønn — fordi man opplevde manglende samsvar med egen kjønnsidentitet — tvunget til å gjennomgå psykiatrisk behandling og irreversibel sterilisering.

Fiks ferdig sterilisert fikk man en attest fra Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme ved Oslo universitetssykehus, og kunne dermed oppsøke Skattedirektoratet med ærendet sitt. På notatet fra sykehuset stod det «endelig konvertering av kjønn har funnet sted». I 2016, i Norge, altså.

Så tok vi til vett også her, og gjorde en endring etter «erklæringsmodellen», som ganske enkelt går ut på at personer som opplever slikt manglende samsvar mellom juridisk kjønn og egen kjønnsidentitet, ganske enkelt erklærer at det er slik det er, og begjærer endring av sitt juridiske kjønn. Endringen gjør man helt selv, antakelig med mobilen, i Folkeregisteret.

Slik er loven, og mange av oss ser på det som et stort framskritt. Hva har så dette med den nye barneloven og «fødeforelder» å gjøre? Jo, det er en ganske naturlig konsekvens: Barn som vokser opp i dag kan altså meget godt være båret til verden av en person som biologisk sett er kvinne, men som juridisk er en mann. Er han da mor, eller er hun far, i lovens forstand?

I tillegg er det et faktum at barn vokser opp med to mødre, to fedre, en bifil forelder, en transkjønnet forelder, to interpersoner, en forvirret tante og hoderystende besteforeldre. Man kan like det eller ikke, det er ikke så nøye, men slik er verden — og slik har den muligens alltid vært. Forskjellen er at vi nå har et lovverk som er tilpasset virkeligheten. Folkene bak den nye barneloven har ikke gjort noe annet galt enn å forsøke å tilpasse denne loven til det øvrige lovverk.

Det har ikke vært enkelt, skriver de i rapporten, fordi man ikke kommer utenom at det er biologi med i bildet, i tillegg til en hel rekke ord og benevnelser som det hefter lange kulturelle tradisjoner ved. En av de gode tingene er at det blir slutt på farskapssaker, nå er det foreldreskapssaker som gjelder. Det synes jeg høver godt, det var gjerne en kvinne involvert også, selv om det var flere potensielle fedre.

Likevel altså, selv om utvalget ikke har gjort annet enn å forsøke å avstemme denne loven med andre lover, går folk bananas og skriker over seg om at det ikke er lov til å si mor og far lenger. Det er selvsagt bare tull, men dessverre et veldig effektivt grep for at folk som våger å vise sitt egentlige jeg skal få smake de rettroendes pisk, igjen.

Det går nok ikke lang tid før kommentatorer som i fortvilelsen over de transkjønnedes framskritt begynner å frykte for ytringsfriheten igjen. «Kan ikke si noen ting lenger», liksom. Jeg anbefaler å spørre en transkjønnet om hen opplever at folk legger bånd på seg i ytringene sine.

Vi kommer til å si mor og far herfra til evigheten, i tillegg til mye annet rart, muligens også fødeforelder i juridiske sammenhenger. Det er ikke noe å ake seg opp for, folkens, senk guarden og feir kjærligheten. På søndag er det morsdag, for alle som kjenner seg som mor, og valentinsdag for alle som elsker noen.

Og jammen er det ikke fastelavn også. Hørte jeg boller i ovnen?