Det fins ikke folk igjen som kan reparere:

Bruk er inn — kast er ut

GODT SKODD: – Idet jeg fikk dem tilbake med hele såler og så god som nye, smurt inn med lærfett og alt mulig, bestemte jeg meg for at jeg skulle ha de skoene resten av livet, skriver Stein-Gunnar Bondevik.   Foto: Stein-Gunnar Bondevik

Nå er sirkulærøkonomien her, og pipa har fått en annen låt

Stein-Gunnar Bondevik

SPALTIST: Stein-Gunnar Bondevik.  Foto: Ronald Johansen

synspunkt

Jeg har et par aldeles ubetalelige italienske skinnsko. Det er de kuleste skoene jeg noen gang har hatt, såpass kule at da det viste seg at de ikke var laget for nordnorsk vær, så gjorde jeg noe jeg hadde trodd at jeg, av en eller annen uforklarlig grunn, ikke skulle gjøre mer: Jeg gikk til skomakeren.

Idet jeg fikk dem tilbake med hele såler og så god som nye, smurt inn med lærfett og alt mulig, bestemte jeg meg for at jeg skulle ha de skoene resten av livet. De skal brukes, og repareres, brukes og repareres. Akkurat som med fjellanorakken min, en 25 år gammel klassiker fra Norrøna — den virker også uslitelig, bare jeg håndterer den nennsomt.

Tro nå ikke at jeg herved lanserer meg som kongen av sirkulærøkonomi og nøysomhet, på det området jeg har lite å fare med. Jeg har byttet mobiltelefon som andre har byttet sengetøy, jeg har byttet biler som andre har byttet sokker, jeg har kjøpt og kastet haugevis av hvitevarer og elektriske artikler. Men noe har skjedd: Jeg klarer ikke all denne kastingen mer.

Jeg er på ingen måte alene, heldigvis. Gjenbruk er en megatrend, folk bytter og gjenbruker og resirkulerer som aldri før. Dronning Sonja blir til og med kalt for gjenbruksdronningen, fordi hun bruker de samme kjolene flere ganger. Vet ikke helt om det kvalifiserer som ordentlig gjenbruk, men la gå.

Noen land har til og med fått egne skatteregler for folk som reparerer — de kalles visst bare for reparatørene — og EU er nå i ferd med å lage helt nye krav til vareprodusenter, de må dokumentere hvordan varen kan repareres, hvor det fins reservedeler, hvor lenge den er ment å vare og hvordan den kan avhendes. EU er gode på regelverk, kom ikke og si noe annet.

Men problemet her til lands, er at det nesten ikke fins folk igjen som kan reparere. Noe som helst. Det er nesten ingen som kan stoppe sokker — hvorfor skal vi det, vi kjøper bare nye. Sekspakning på Dressmann, for 99 kroner. Det er nesten ingen som syr, nesten ingen som reparerer vaskemaskiner, absolutt ingen som reparerer platespillere. Noen har beregnet at det fins et marked for reparatører i størrelsesorden 20 milliarder i året. Det er penger i nål og tråd.

Men vi bestemte oss jo, for noen tiår siden, at vi skulle leve av kunnskap. Det kom aldri noen konkret definisjon på hva kunnskap var, selv om noen prøvde seg. NHO-foreningen Abelia mener fortsatt at de har rett til å kalle IT, undervisning, konsulenttjenester, forskning, kreative tjenester og interesseorganisasjoner for kunnskapsnæringer. Og de andre næringene er...kunnskapsløse? Mulig de er smarte i Abelia, men de er sannelig litt dumme også.

Da alt dette med kunnskap var nytt og sexy og alle nikket, ble det veldig viktig å se hvor langt vi kunne gå i å støte fra oss håndverkere og andre med talent for praktisk problemløsning. Det verste var nok reformen i videregående skole i 1994, satt ut i livet av Gudmund Hernes, godt hjulpet av organisasjonsfolket. Det viktigste med hele reformen var å gi yrkesfag-elevene en mulighet til å angre seg, slik at vi kunne pense så mange som mulig på den rette vei, som selvsagt ledet til en mastergrad i et eller annet.

Dermed skrotet man den gamle yrkesskolen og lagde en ny, med så mye allmennfaglig pensum at den ferdigutdannede yrkesutøveren bare skulle måtte ta ett år til på videregående, så fikk hen gå på universitetet likevel.

Jeg underviste på videregående da dette skjedde, og jeg skal aldri glemme de mørke skyene som falt over ungdommene da jeg begynte med litteraturanalyse i engelsktimene. De samme ungdommene kom tilbake fra praksis med lyse sinn og fantastiske tilbakemeldinger fra bedriftene — strålende talenter. Men systemet ville det annerledes — landet trengte kunnskap. Ikke av den praktiske sorten, det lengste man strakk seg til var kunnskap om kunnskap om praksis.

Nå er sirkulærøkonomien her, og pipa har fått en annen låt etter at noen plutselig innså at mastergrader ikke bygde hus og veier og hang i strømstolper — ikke var det noen roboter som gjorde det heller — så står vi altså her, med en dressjakke god som ny bare den fikk en lapp på albuene, og venter på syersken. Det kan bli lenge å vente.

Sånn går det når vi skal være så lure.