Hardt arbeid å være et ok menneske:

Moral som krakelerer

MORAL: – Når dødsangsten lyser i noens øyne, glimter et markedsliberalt talent til i andres blikk, skriver Ina Gravem Johansen. Her fra flyktningleiren Moria på Lesbos.  Foto: Petros Giannakouris / AP / NTB scanpix

synspunkt

Hvor mye betaler du for å bli reddet om du trues på livet? En hel del, sannsynligvis. Akkurat det er det mange som har tjent godt på.

På barneskolen spurte jeg en jente om vi skulle hoppe strikk i neste friminutt. «Ok,» svarte hun «…hvis jeg får tre klistremerker». Egentlig var hun ikke slem, hun agerte bare på den lille innskytelsen å sjekke ut om det lå lettvint profitt i lufta. Så hun prøvde seg, rett og slett. Den menneskelige moralen krakelerer lett i glasuren om den ikke tøyles med stødig hånd.

Siden jeg tilhører den lille delen av klodens mest priviligerte som aldri har behøvd selge eller kjøpe personlige anliggender, ble det ingen klistremerkehandel. Derimot klistret jenta seg fast i registeret over klokkerene metaforer, i dette tilfellet som representant for de dunkle kreftene mennesket alltid sliter med. Fristelsen til å utnytte andre ligger på lur, selv bak bollekinn og rosa hårbøyle.

Vår felles historie er identitetsbyggende. Den forteller hvilke verdier som virkelig betyr noe, hvem vi er. Helst vil vi være solid ved. At de gode, reflekterte handlingene skal overskygge feilgrepene, de tvilsomme valgene og snarveiene som rett og slett ble for fristende. Det er hardt arbeid å være et ok menneske, kanskje er det derfor vi har en tendens til å romantisere egen historie.

Avisa Dagen publiserte nylig en artikkel som ripet opp det nasjonale selvbildet vedrørende jødeforfølgelsen under andre verdenskrig. Norge har alltid fordømt Holocaust og den vanvittige logikken som lå bak det prosjektet. Mange jøder ble beskyttet mot faenskapet av gode naboer og fikk hjelp til å flykte til Sverige. Men denne flukten kostet ofte flesk, ifølge artikkelen opp til flere årslønner. Nøden vekket rett og slett et temmelig grådig og innovativt gründerinstinkt hos en del nordmenn, som oppdaget at mennesker i livsfare ikke pruter på pris, de betaler hva som helst.

Dermed var det de best bemidlede jødene som ble reddet til Sverige, eskortert av norske flyktningeprofitører. En underkommunisert side av vår krigshistorie som er prikk lik den kyniske behandlingen dagens flykninger utsettes for, når desperate folk betaler dyrt for en plass på overfylte gummibåter med retning Europa. Rene kamikaze-prosjekt som dessverre er eneste utveg. Når dødsangsten lyser i noens øyne, glimter et markedsliberalt talent til i andres blikk.


–Vi kan ikke lengre lukke øynene

Senja-politiker Katrine Boel Gregussen (SV) er vararepresentant på Stortinget for tiden. Der havnet hun midt i diskusjonen om henting av Moria-barna.


For noen uker siden meldte regjeringen at de endelig hadde funnet en løsning på hvordan forholde seg til den vanvittige krisen i de overfylte flyktningeleirene i Sør- Europa. Norge skal hente noen særlig utsatte barn, dersom åtte-ti andre europeiske land gjør det samme. Denne høyst diffuse lovnaden, marinert i forbehold og utydelig svada, ble lansert som et humanitært gjennombrudd.

Et skinn-moralsk standpunkt som tvilsomt ender med handling. For det nevnes verken hvor mange, når eller hvordan redningsaksjonen skal skje. Toppen av parodien er at ansvarlighet bare skal utvises etter (og hvis) andre tar ansvar.

I Norge er vi forpliktet til å hjelpe den som har kommet ut for en ulykke. Om du er første bil på kollisjonsstedet, men blir sittende stille og vente til ti andre har kommet til og grepet inn, anses du juridisk og moralsk som en skruppelløs banditt.

Da flyktningekrisen startet i 2015 stengte Norge grensene, mens mange europeiske land åpnet sine i en humanitær dugnad. Nå forventer altså Norge, som har hatt tomme flyktningemottak under hele krisa, at de andre landene som allerede har bidratt betydelig, skal ta en enda større del av ansvaret før vi i det hele tatt vurderer å løfte en finger. Det er vanskelig å finne en mer presis definisjon på falsk kynisme, enn å velge dette standpunktet og samtidig gjemme seg bak en fiktiv humanitær strategi.

Arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen uttalte til NRK den 08.06.20 at Høyres egentlige mål i asylpolitikken er å stramme den ytterligere, være forutsigbar og ikke affekteres av kriser. Smak på den. Standpunktet til statsministerpartiet er altså å ikke yte hjelp ved akutte kriser, et temmelig originalt ståsted om man vekter det mot de humanistiske verdiene som er dypt forankret i grunnloven. Litt kred skal han likevel ha, sosialministeren, for å si dette rett ut, tilsynelatende klinke edru.

For standpunktet strider ikke bare moralsk med hvordan vi er pålagt å agere i nødsituasjoner her hjemme, det bryter også med det internasjonale verdikompasset til FN. Det minner om den lille rosa jenta som bare måtte teste om hun kunne tillate seg litt drøyere løsninger enn alle andre.

Det hjelper ingen å forskjønne engen nasjonalhistorie med at vi bare var et nobelt motstandsfolk under andre verdenskrig, et oppblåst og idyllisert selvbilde fører ingenting godt med seg. Det krever kontinuerlig innsats å motvirke moralsk krakelering, være et ok menneske, folk og samfunn. En god start kan være å alltid jobbe mot markedskreftene i møte med ekte nød.