Storkommunen klatrer i økonomiske motbakker:

Omsorg eller lakseoppdrett?

PRESTISJE: - SalMars etablering på Klubben ble fremstilt som en seier fra ledelsen i Lenvik kommune. En seier som i etterkant har blitt omtalt som et politisk prestisjeprosjekt, skriver Ina Gravem Johansen.   Foto: Salmar/Nor Ingeniør

Det spørs om hallelujastemningen over en ukritisk satsning på oppdrett fremdeles bryter lydmuren i velgermassen

Ina Gravem Johansen, spaltist
synspunkt

Helt plutselig forsvant diabetessykepleier fra Senja og Sørreisa kommune, og kreftkooridnator-stillingen ble redusert. Vedtaket ble gjort i den kommunale administrasjonen, uten politisk behandling eller en konsekvensutredning. Selvfølgelig er protestene sterke.

Selv om kreftkoordinator og diabetessykepleier til sammen bare har utgjort litt mer enn en stilling, har de nådd pasienter og pårørende bredt med oppfølging, lindring og bearbeiding i en sårbar og krevende livssituasjon. Tilbudet har vært individuelt tilpasset i nærmiljøet, en suksesshistorie fra norsk helsevesen, med andre ord.

Det handler ikke om flaks at tilbudet har fungert godt for pasientene, slik brukerorganisasjonene melder. Helsevesenet har lagt ned enorme ressurser i fagutviklingen som konkluderer med at nærhet, tilgjengelighet og fleksibilitet er omsorgsformelen som treffer best og skåner samfunnet økonomisk.

Det visste neppe kommuneadministrasjonen som eliminerte tjenestene, siden de droppet å utrede saken. Verken pasienter eller politikere ble hørt. Dette skaper selvsagt sterke protester fra alle hold, paradoksalt nok er det lite trolig at vedtaket sparer inn noe som helst på sikt.


Raser over helsekutt: – De forstår ikke hva de har gjort

Leder i brystkreftforeningen på Finnsnes og leder av prostatakreftforeningen fortviler over at kommunene fjerner svært viktige stillinger for de som er rammet.


Nå nedsettes det en kommunal arbeidsgruppe som skal se på den videre organisering av kreftomsorgen, for det er nemlig slik at pasienter har krav på både oppfølging og en overordnet koordinator i en kompleks sykdomssituasjon. Altså går man to skritt tilbake og kaster vekk tid og penger på å finne opp hjulet på nytt. Slike utredninger ender oftest opp med at lavterskel-kompetanse i kommunene er den beste og billigste måten å gi god omsorg og samtidig forebygge fordyrende komplikasjoner. Akkurat det vi hadde, med andre ord. Det er fremdeles et godt prinsipp å ikke tukle med det som fungerer utmerket.

Etter massiv kritikk melder kommunalsjef i Senja kommune den 12.05. 20 til Folkebladet at stillingene kan komme tilbake på sikt. I så fall oppnådde man egentlig bare å legge ekstra stress og bekymring på sårbare pasienter og pårørende.

Saken virker absurd og litt panisk, så hva handler dette egentlig om? Svaret som oppgis er akutt behov for innsparing etter at Dyrøy gikk ut av det interkommunale samarbeidet om helsetjenester, men ingen kan komme unna at økonomien i Senja kommune vil prege prioriteringer i en rekke sektorer fremover.

I sin korte levetid har storkommunen klatret i økonomiske motbakker. Det handler både om at et ferskt prosjekt velger å lønne seg selv som en suksessbedrift, men også om å arve noen vedtak fra Lenvik kommune som nå framstår som både stormannsgale og premature.


– Alle får tilbudet de har behov for

Kommunalsjef for helse og omsorg i Senja kommune åpner for at stillingene kan komme tilbake i sin helhet.


I Senja, som i Lenvik, råder en voldsom begeistring og tro på lakseoppdrett som den nye frelsen. Dette sammenfaller med en sentral halleluja-stemning rundt å hagle ut oppdrettskonsesjoner langs kysten. En mildt sagt rundhåndet tilrettelegging for lakseproduksjon skjer helt uten krav om å legge merdene på land, hvilket ville eliminert rømningsproblematikken og redusert havforurensningen betydelig.

Isteden fremstilles oppdrettsprofitørene ofte som en litt skjør gründergruppe som ikke må forstyrres i sin verneverdige verdiskapning. Dersom oppdrettsnæringen hadde blitt tvunget til å bruke like mye midler på miljøtiltak som de bruker på lobbyvirksomhet for å undergrave forskningen som viser hvor mye fiskeoppdrett skader marineøkologien, hadde situasjonen vært betydelig bedre.

SalMars etablering på Klubben ble fremstilt som en seier fra ledelsen i Lenvik kommune. En seier som i etterkant har blitt omtalt som et politisk prestisjeprosjekt, da den økonomiske utredningen som lå til grunn overhodet ikke holdt mål. Dette er harde ord, men når 137 millioner bikker 300 millioner i foreløpig budsjettsprekk, så er det også rimelig harde tall. Konsekvensene er at det tvinger seg fram overilte og dypt tragiske innsparingstiltak på mange andre fronter, for eksempel innen helse.

Det holder ikke å argumentere med at kreftkoordinator og diabetessykepleierstillingen ikke er lovpålagte tjenester, så lenge det heller ikke er obligatorisk å senke kommuneskipet for å fullføre en dårlig deal. Det finnes gode helsetjenester og potensiale for mange nye bærekraftige arbeidsplasser i de 163 millionene som Klubben-prosjektet allerede har sprukket med. Senja kan velge å sette ned foten for den temmelig ville Klubben-arven fra Lenvik, istedenfor å kutte livsnerven til pasienter som knapt har krefter til å protestere.

Ingen liker å tanken på at oppdrettsindustrien en dag gjør at vi må oppsøke Kulturhistorisk Museum for å se snurten av villaks, sei og tangsprell, derfor kan vi ikke fortsette å kaste penger etter en næring som durer på i dette sporet. Det er også en lite sakral tanke at vi alle snart kan trø tørrskodd over fjorden, fordi kysten holder på å bli ei kompakt myr av lakselus.

Når vi kommer dit spørs det om hallelujastemningen over en ukritisk satsning på oppdrett fremdeles bryter lydmuren i velgermassen. Offentlige prioriteringer er alltid politikk, spørsmålet er om de er akseptable. Spesielt når omsorg på subtilt vis settes opp mot lakseoppdrett.