Prinsippet røk, denne gangen...

Utfordring akseptert

DANS: – Valget falt på dansebilder med en vakker kvinne fra sensommeren 1987 — som jeg ville vise verden? skriver Stein-Gunnar Bondevik. Kvinnen er Karina Thonander fra Finnsnes.   Foto: Per-Ivar Mikkelsen

Eller er det rett og slett et genialt lite påfunn for å skape litt uskyldig moro i all elendigheten?

Stein-Gunnar Bondevik
synspunkt

Det var en kar som for litt siden sa at han likte at jeg hadde evnen til å være «kontrær». Med det mente han vel å uttrykke mild irritasjon over at noen framsatte alternative syn på en sak, særlig siden den store majoritet allerede hadde konkludert.

Vel, jeg er vel ikke utpreget original. Men livet har lært meg at det meste kan forstås på minst to måter, og jeg tilhører kanskje blant de av oss som finner en viss glede i å vasse i dypsnøen noen ganger, framfor å trekke i trikoten og suse avgårde i opptråkka spor, selv om det betyr at man står til midjen i trøbbel innimellom.

Derfor var det veldig ulikt meg å hoppe på Facebook-farsotten hvor gamliser driver og legger ut ungdomsbilder, også kjent som «Utfordring akseptert». For jeg skyr slike opprop som pesten (muligens uheldig ordvalg) når de kommer dumpende, jeg er aldri med på sånne rundskriv eller kampanjer eller hva man skal kalle det. Aldri.

Så hva var det med «utfordring akseptert» som gjorde at jeg lot prinsippene falle? Vel, det kan jo hende at jeg er så forbasket enkel i hodet at jeg hadde noen ålreite bilder fra en svunnen tid — valget falt på dansebilder med en vakker kvinne fra sensommeren 1987 — som jeg ville vise verden? Selv om jeg kjenner meg sånn noenlunde intakt på tross av fremskreden alder, så må man jo være både blind og dum for ikke å se at årene beiter på fasaden.

Jeg tror likevel ikke at det var hovedgrunnen, man er da mer komplisert enn som så. I all min rasjonalitet har jeg kommet fram til to hovedårsaker til at dansebildene mine plutselig ble en del av kjeden. For det første: Det er mange aldersrelaterte utviklingstrekk jeg frykter mer enn et falmende utseende, og øverst på den listen står frykten for å bli en gammel surkaill.

Sure gamle menn, som det er så forstemmende mange av, er noe av det tristeste Gud har skjenket verden — det er vel anvendt tid å arbeide for ikke å bli en av dem. Jeg merker innimellom at jeg har tendenser, de første symptomene kommer i trafikken, tror jeg. Det er som med koronaen, knapt følbart i begynnelsen, litt tuting i en og annen rundkjøring, men før du vet ordet av det hytter du med nevene og dundrer pekefingeren i tinningen, alt mens du glemmer din egen kjøring. Turtall og blodtrykk går hver sin vei i denne fasen.

Det er nok patriarkatet som må ta skylda, som skapte menns nedarvede rolle som beslutningstaker og familiens midtpunkt. Når det plutselig går opp for oss at vår stemme ikke er den toneangivende lenger, når vi skjønner at partneren er vel så smart, når barnas kunnskap og selvstendighet trumfer fars allvitenhet og økonomiske relevans, så går vi sur. Det er antakelig helt naturlig, men det bør og kan motvirkes. For eksempel ved å drite i prinsippene innimellom og tenke «hvor var nå de dansebildene igjen, nå har jeg sjansen».

Den andre årsaken — legg merke til at jeg nå har utelukket forfengelighet som en av dem — er den nesten morbide komikken i hele tiltaket, og da tenker jeg særlig på tidspunktet. Her står vi altså midt i det som kan være en av vår tids største globale kriser, der et dødelig, ukjent og usynlig virus sprer frykt og angst og økonomisk ruin for en hel verden — samtidig som en gjeng middelaldrende, privilegerte nordmenn får det for seg at de skal bombardere nettet med hvite sokker og skinnslips.

Man kan jo lure på om det er troen på endetiden som har utløst det hele, nå er det over, la oss mimre om livet. Jappetidens ungdom skriver felles nekrolog, på et vis. Eller er det det motsatte, et uttrykk for udødelighet, vi kjenner oss så hevet over virusets skadeevne at vi like godt begynner med noe helt annet? «Nå er det nok virus, la oss snakke om mohairgensere i stedet».

Eller er det rett og slett et genialt lite påfunn for å skape litt uskyldig moro i all elendigheten? I hele mitt liv har det vært kjekt å se på bilder, særlig gamle. Av seg selv og av andre. Mimre litt, le litt. Det er få objekter i en gjennomsnitts husbankhus-bokhylle som har den samme bruksgrad som familiens fotoalbum. Og nå har det altså funnet veien til nettet. Det har skjedd verre ting.

Denne lille selvransakelsen konkluderer med at prinsippet røk, denne gangen, for å motvirke surkailltendenser og for å le og mimre litt med mine venner. Det står jeg for. I tillegg aner jeg at det ligger et slags budskap bak hvert bilde — de er jo ikke tilfeldig valgt: Slik ser jeg meg selv. Helst.

For min del kan man da anta at jeg helst vil være en fyr som danser med vakre kvinner en sensommerkveld. Det stemmer nok ganske bra.