Exit Troms og Finnmark

debatt

Som jeg tidligere har gitt uttrykk for, tror jeg man ville ha hatt en mer harmonisk utvikling i nord om man hadde beholdt de tre fylker og likevel dyrket den nordnorske dimensjon. Hvor ofte har vi ikke opp gjennom årene hørt at fylkesgrenser har stått i vegen for utvikling, og at det kunne være klokt med en oppmykning?

Nå har imidlertid Stortinget i flere omganger vedtatt at Troms og Finnmark skal være ett fylke. Et stortingsvedtak bør være avgjørende for hvordan man lokalt skal rigge arbeidet for å gjøre fylket mest mulig slagkraftig. Så har ikke skjedd når det gjelder Troms og Finnmark.

Det har tvert imot blitt en sirkusoppvisning i hvordan man prøver å ri på to hester, og til overmål hester som løper hver sin veg. Man forsøker uten hell å skape en fasade som skal gi inntrykk at man utvikler det nye fylket samtidig som man kjører en linje for å avvikle det. Slik vil man i verste (eller beste?) fall holde det gående til i 2024.

Slagsvold Vedum stod nylig fram ivrig gestikulerende og forkynte at det nærmest drepende overgrep forrige regjering hadde begått, nå skulle reverseres, og Troms og Finnmark skulle bli egne fylker igjen. Dette ble altså forkynt av en som for et drøyt ti år siden utbasunerte at sammenslåing av fylker var en demokratireform en måtte få gjennomført.


Fylkesrådslederen i Troms og Finnmark vil starte splittingen av fylket

Fylkesrådslederen i Troms og Finnmark vil starte jobben med å splitte fylket allerede i desember og foreslår å dele opp fylkesadministrasjonen.


De rødgrønnes opplegg var at regionreformen skulle gjennomføres på fem år og være ferdig i 2010, og da med færre regioner enn det Solbergregjeringen endte opp med. Det har vært etterlyst hva som har ført til denne politiske u-svingen, men der i gården har man øyensynlig lært seg den kunst å tie. Man kan faktisk lure på om mutasjon er et begrep som også kan anvendes i politikken.

Det som nå ser ut til å bli et faktum, er at Troms og Finnmark skal gå hver sin veg igjen. Det er vanskelig å skjønne annet enn at denne prosessen uansett hvor raskt den måtte bli gjennomført, kan bli en brolagt veg til ynkeliggjøring av vår nordligste landsdel. Jeg registrerer at enkelte i Finnmark allerede roper på staten for å skaffe midler til eksempelvis å dekke de halsløse låneopptak fylket gjorde i siste liten før sammenslåingen - pluss «litt til».

Troms er bedre økonomisk stilt, så det enda eksisterende storfylket kunne blant annet gjennom det ha noe å hente. I denne sammenheng tillater jeg meg på nytt å hevde min forundring over at revirtenkningen i Troms førte til at man ikke ville la utbyttet fra Troms Kraft - en av de økonomiske motorene - også tilflyte det nye fylket. Man fortapte seg i en historiebeskrivelse som gikk på at her hadde folk i Troms slitt og strevd og stått på for å bygge ut vannkraft, og derfor måtte avkastningen av dette ene og alene tilfalle Troms.

At kraftverkene, administrasjonen, arbeidsplassene fortsatt vil ligge i Tromskommunene med det dette betyr i form av inntektsskatt, eiendomsskatt med mere pluss de 40 prosent utbytte til Tromsø som følge av eiendomssitsen, syntes ikke å bli estimert. Jeg ville tro at det nye Troms og Finnmark ville være godt tjent med at en bit av utbyttet fra dette selskapet kunne stimulere til utvikling over hele fylket.


Han er ny fylkesordfører i Troms og Finnmark

Tarjei Jensen Bech (Ap) tar formelt over som fylkesordfører etter Ivar B. Prestbakmo (Sp).


Mange vil sikkert juble, kanskje særlig i Finnmark, ved en oppløsning, men jeg er litt redd stillheten etterpå. De økonomiske musklene i vårt nordlige område er ikke de største. Troen på egen makt og styrke kan lett føre oss ut i et landskap der vi raskt må erkjenne at statens livbøyer er det eneste som kan bidra til å opprettholde tilnærmet livskraftige samfunn.

Statlige virkemidler er nødvendige, men egne krefter er ikke å forakte. Det er unektelig nok også for et fylke, tilfredsstillende å kunne utvikle eget næringsliv til et nivå som gir tilfredsstillende bidrag til økt velferd.

Fram til 1866 var Troms en del av Finnmarkens amt. Det er forståelig at dette den gangen var såpass uhåndterlig at det var fornuftig å skille ut Troms som eget amt (fylke). I dag er vi i en annen verden når det gjelder kommunikasjon - til lands, til vanns og i luften, for ikke å snakke om den verden tele og data har brakt oss inn i.

Kanskje er det slik at vi i dag på bakgrunn av den settingen vi er i, vil være tjent med å stå skulder ved skulder som Troms og Finnmark i arbeidet for å skape et livskraftig fylke i nord - grensende til tre land.