Bondeopprøret burde vært folkeopprør:

Trenger Norge bonden?

«SKJÆMMES»? – Et skambud, rett og slett. Og i ordets rette forstand, bør kanskje avsender av et sånt bud «skjæmmes»? spør Siri Sandbakken.   Foto: Martin Lægland

debatt

Ved spørsmål om hvordan Norge skal ivareta matsikkerhet og beredskap i kriser, svarer statsministeren, i ekte Marie Antoinette-stil: «... vi må kanskje klare oss uten sukkertøy og smågodt i en periode i en krise, men vi har utrolig mye fisk!».

Ja, Erna Solberg, vi har fisk. Men vi har mye mer enn det. Rundt omkring i hele vårt langstrakte land finnes det mennesker som jobber dag og natt, året rundt, for å produsere mat. De har ikke de samme rettighetene som oss andre arbeidstakere. Arbeidstid, oppgaver og eventuell fritid bestemmes av årstid, vær og vind.


Bøndene aksjonerer på Finnsnes

Også senjabøndene er frustrert over manglende statlig forståelse for utfordringene i jordbruket. Derfor aksjonerer de på Finnsnes tirsdag.


Bonden sørger for mat på bordet og arbeidsplasser i distriktene (både på gårder og videre i produksjonslinja). Bonden er arkitekten av vårt felles kulturlandskap, og bærer tradisjoner og historien videre. Tenk å ha så mange ansvarsområder, og så kreves det at du gjør det på grunn av dine gode verdier. Tenk om det ble forventet at du skulle gjøre alt dette på dugnad?

Mye har vært sagt om bondeopprøret: «Hvorfor skal vi bruke tid på noen som ikke engang setter seg ved forhandlingsbordet?» Ja, jeg er enig i at det hadde vært interessant å vite hvor mye organisasjonene til bøndene hadde klart å få ut av forhandlingene. Samtidig har jeg full forståelse for at et tilbud som er langt unna det man hadde tenkt på forhånd, føles uverdig. Et skambud, rett og slett. Og i ordets rette forstand, bør kanskje avsender av et sånt bud «skjæmmes»?

Det er et politisk ønske om å ha et bærekraftig landbruk over hele landet. Vi vil fortsette å det beste dyreholdet, de friskeste dyrene og den tryggeste maten, samtidig som utslippene må ned. Dette koster penger. Når alt kommer til alt, og penger skal prioriteres — er det viktig nok?

Jeg håper svaret er ja.



Selv blir jeg nesten provosert over at dette opprøret kalles «bondeopprør21». Skal bøndene være nødt til å selv kjempe for å nok penger til å leve? Dette burde være et folkeopprør, og alle vi som krever å få noe igjen for arbeidsinnsatsen vår burde bidra. Vi som krever mer enn applaus og fine ord for det vi gjør på jobb. Akkurat nå trenger bonden å bli sett, hørt og verdsatt med mer enn tomme ord. Gi bonden ei lønn å leve av!

Norge trenger bonden — i dag, i morgen og for generasjonene som kommer.