Hopper bukk over diskusjonen om fosterets menneskeverd:

«Ensidig abort-vedtak fra venstresida»

EKSPERTISE: - Den medisinske ekspertisen er kvalifisert til å vurdere både mor og barns totale situasjon og sitter på muligheten til å sy sammen et støtteapparat rundt mor før og etter fødsel, om nødvendig, skriver Ina Grave, Johansen.   Foto: Gorm Kallestad, NTB

Den kanskje mest etisk krevende saken politikere skal legge juridiske føringer for

debatt

Partiene på venstresida vil øke grensa for selvbestemt abort og fjerne abortnemndene. Det vil ikke nødvendigvis øke antallet aborter, men fjerner fosterets juridiske vern totalt.

I dag har Norge selvbestemt abort til uke 12. Abortnemnder som består av medisinsk ekspertise avgjør abortsøknader mellom uke 12-22. Etter uke 12 defineres fosterets juridiske rettigheter som gradvis økende — det skal være tungtveiende medisinske og sosiale grunner for å innvilge seinaborter.

Arbeiderpartiet vil øke grensen fra uke 12 til 18, med obligatorisk medisinsk veiledning i dette tidsrommet. Rødt vil øke grensen til uke 22 med obligatorisk veiledning fra uke 18. SV går enda lenger med bare frivillig veiledning til uke 22.

At abortspørsmålet er vanskelig for de fleste kvinnene som står i valget er det liten tvil om. Saken er også komplisert å diskutere, da debatten i seg selv kan belaste kvinnene ytterligere. Vi har en abortlov, og ingen individer skal utsettes for moralisme og skamlegging.

Men når de politiske føringene skal legges, må vi det ligge en nyansert debatt til grunn. Det virker som de mest radikale vedtakene fra venstresida vektlegger et ensidig hensyn — kvinnens suverene bestemmelsesrett over eget liv. Problemet er at det ikke bare handler om kvinnen. Noen må sikre fosterets juridiske stilling, særlig etter uke 12, og i dag er det abortnemndene som har denne oppgaven. Tvunget veiledning kan muligens kompensere noe, men SV sitt vedtak eliminerer aspektet helt.

Det er ikke uvanlig at abortforkjempere omtaler fosteret som en celleklump. Det er en lite nyansert retorikk som virker dehumaniserende og fordummende. Man kan snu på saken og hevde at vi alle er celleklumper, med personlighet, humanistisk og juridisk verdi.

Helsepersonelloven pålegger sykehusene å redde barn ved prematur fødsel. I dag tillater den medisinske kompetansen dette fra uke 23, et punkt som stadig trekkes nedover. Når man tøyer grensen for frivillig abort til dette stadiet, tangeres punktet der bare et begrep avgjør om fosteret skal behandles som en abort, eller prematur fødsel.

Sakene blir dermed etisk, medisinsk og emosjonelt så krevende at det virker uforsvarlig at fagfolk ikke er medansvarlig i avgjørelsen. Den medisinske ekspertisen er kvalifisert til å vurdere både mor og barns totale situasjon og sitter på muligheten til å sy sammen et støtteapparat rundt mor før og etter fødsel, om nødvendig. For abort er ikke alltid eneste utvei selv om det kan oppleves slik, en pålagt veiledning bør være et absolutt minimum.

Vedtaket til SV overser at det er stor variasjon i hvilken grad kvinnene selv er i stand til å innhente informasjon og veiledning. I en krisesituasjon vil noen spontant velge bort muligheten til å drøfte saken grundig. Når kvinnen gis ansvaret for valget alene, også ved seinaborter, kan det gi henne ekstra belastning på sikt. Gjennom en tvunget medisinsk veiledning, eller at saken avgjøres i faglig nemnd, får kvinnen en bekreftelse på forsvarlighetsspørsmålet fra den medisinske ekspertisen.

Men det radikale lovforslaget betyr ikke nødvendigvis at antallet aborter øker. Mette Løkeland-Stai, overlege ved Folkehelseinstituttet, sier til VG at hun ikke tror det vil skje og henviser til at norske aborttall er synkende. De fleste seinabortene handler om alvorlig skade hos fosteret, og i Nederland, som har selvbestemmelse til uke 22, finner man en av Europas laveste abortrater.

Det kan virke riv, ruskende galt å tillate aborter uten spesielle medisinske grunner helt til uke 22. For graviditeten har da nådd et stadium av tydelig mage og et foster som gjerne sparker og turner aktivt. Men om vi tar inn over oss informasjonen fra Folkehelseinstituttet, velger kvinner uansett ikke seinaborter med mindre det foreligger store komplikasjoner.

Hovedproblemet vi står igjen med er at det hoppes bukk over hele diskusjonen om fosterets menneskeverd og juridiske stilling. Argumentet om at en del kvinner opplever det som ekstra belastende å møte i nemnd, overskygger ikke det sentrale prinsippet at noen må representere det ufødte barnets rettigheter, hvis grensen for selvbestemt abort økes.

Dersom samfunnet ikke legger dette ansvaret på en instans av medisinfaglig tyngde som abortnemnden er, risikerer vi at tilfeldige tar rollen. Det gagner verken kvinnen, fosteret eller debatten at vi får en ny runde med religiøst motiverte aksjonister, ala anti-abortprest Ludvig Nessa. Han trakasserte pasienter og ansatte ved abortklinikker på 80-tallet, gjennom høylytt moralisering og vifting med blodige fosterdukker, med NRK på slep.

Det er ingen tvil om at muligheten til å regulere graviditeter har vært og er helt sentral i kvinnefrigjøringen og likestillingskampen. En kamp som venstresida har dratt hovedtyngden av. Men å redusere seinaborter til å bare handle om kvinnens kropp er en farlig forenkling av den kanskje mest etisk krevende saken politikere skal legge juridiske føringer for.