Rikdommen vår må fordeles likeverdig:

Kan ei regjering gjøre hva den vil om den har flertall?

KVOTEPOLITIKK: – I dag kan vi se at kvotene kjøpes opp av folk som har penger, og at kvotene slik blir fordelt på færre hender. En utvikling som vi som bor langs kysten er sterkt uenig i, skriver Johan Lyngstad.   Foto: Vidar Bjørkli

De spør eksperter med smal kunnskapsbredde og får de svar de vil ha. Folket som bor i de enkelte samfunn blir ikke spurt

Johan Lyngstad
debatt
Vi lever med ei regjering som bruker sin politiske myndighet til å rasere Norge som en helhetlig nasjon. Det innebærer at hver liten dert i regjeringa skal få det som de vil i noen saker. Dette selv om partiet deres bare så vidt har støtte nok til å komme over sperregrensen.

Dette er ikke godt nok. Men enda verre er det at hele regjeringen synes å være enig om at hovedstadsregionen med tillegg av noen av de største byene, har fortrinnsrett til å forsyne seg både av statskassa og de ressurser som finnes rikelig spredt i distrikts-Norge. Det er et fantastisk land vi bor i, med rikelige mengder av ressurser både på land og i havet. Men vi mangler ei regjering som setter sin ære i å gi hele folket i hele landet en likeverdig del av denne rikdommen.

Av ressurser kan vi her nevne fisken som gjennom alle tider har vært næringsgrunnlaget for folket som har bodd langs vår langs vår lange kyst fra nord til sør. Men med større båter og nye typer redskaper og utstyr ble det overfiske på de enkelte artene, og kvotedeling ble løsningen på å kunne sikre dem mot overfiske. Men det ble en løsning der de store båtene med bruk som hadde stått for overfiske av lodda og dermed årsaken til problemene, fikk gratis kvote. Mens kyst- og fjordfiskerne, som ble utsatt for selinvasjonen som følge av overfisket, måtte kjøpe kvote.

Den sittende regjering har gang på gang gjort forsøk på å åpne kvotene for åpent salg, blant annet på auksjon. Der kvotene like gjerne kan havne hos rikmenn i Oslo som i storbyer i EU, og som i likhet med hurtigruta kan seile med sine båter i norske farvann med billig utenlandsk mannskap. I dag kan vi se at kvotene kjøpes opp av folk som har penger, og at kvotene slik blir fordelt på færre hender. En utvikling som vi som bor langs kysten er sterkt uenig i.

Men havet gir også rikt grunnlag for annen form for næringsvirksomhet, som oppdrett av laks og andre fiskearter. Det nevnes også utvinning av mat og medisin av planter som finnes i havet i nordlige strøk. Men vi ser også at dagens regjering er svært åpen for å gi rettigheter til utnyttelse av disse ressursene til folk utenfra. Dette uten først å spørre folk som bor og har sitt liv og arbeid langs kysten om deres behov og ønske for videre utvikling.

Olje og gass vil nok på tross av en ny energipolitikk fortsatt være en nyttbar ressurs i vår nære fremtid. Nekting av ilandføring av olje og gass på Finnmarkskysten er fortsatt et bevis på sittende regjerings manglende vilje og evne til å respektere og ta hensyn til alle oss som bor langs kysten, som er så rik på ressurser. Vi er stor takk skyldig til de politikere som satt med makten da norsk olje- og gasseventyr startet. I motsetning til andre land i tilsvarende posisjon, sørget de for at det var staten og ikke enkeltmennesker, som satt igjen med den største gevinsten.

Når politikerne først velger å ta sjansen med å legge olje- og gassproduksjon midt i det viktigste oppvekststedet for de viktigste fiskeartene våre, Barentshavet, er det utrolig at man samtidig hindrer ilandføring av olje- og gass i det samme område. Det ryktes nå at ilandføring av gass til Hammerfest (Melkøya) og er i ferd med å bli lagt ned. Dette vitner om den holdningen vi mener å se hos sittende regjering, om at ressursene skal hentes inn fra kysten og distriktene innenfor med minst mulig «avrenning» i form av arbeidsplasser og profitt til de som bor der.

Politikerne utøver sin makt som om de var valgt av Gud, og ikke av ydmykhet og respekt for de som de skal tjene gjennom de styringsorganer de har takket ja til å betjene. De bruker denne retten til å gjennomføre tiltak som de i sin store eller lille politikergruppe tror er mest tjenlig i forhold til det mål partiet har satt seg. De spør eksperter med smal kunnskapsbredde og får de svar de vil ha. Folket som bor i de enkelte samfunn blir ikke spurt.

Lekking av det som skal bli neste års statsbudsjett viser bildet av en politikk som føres videre i samme spor, der de rike blir rikere og de fattige mer fattig. Det nevnes om ansvar når direktører og andre toppledere skal få sin lønn. Det er vel grunnen til at vår ene tidligere jernbanedirektør er byttet ut med flere. Eller kanskje bare for å vise sin suverenitet over resten av landet som ikke har flerfelts hovedvei eller jernbane.

Nylig var det en TV-debatt om de store barne- og ungdomsproblemene i Oslo, der sentrale politikere og ansvarlige for barnehager og skoleverket fra bunn til topp, deltok. Alle var enig i at alle virksomheter hadde sviktet, unntatt en rektor som svarte «familien». Det er familien som under barnas oppvekst alltid vil være nøkkelen til læring av praktisk ferdighet og ansvar for å kunne fungere i heim og livet utenfor heimen.

Psykologen og forskeren Erik Hamburger Eriksen har gjennom sine studier vist oss at foreldre oppdrar sine barn stort sett slik de selv ble oppdradd, og at dette går bra om ikke det finner sted for store endringer i samfunnet rundt dem. Men politikerne har i sin iver etter å få gjennomført sin reformtanker gitt både barn, unge og foreldre nye krav å leve opp til, og som ikke er så lett å få til.

I dag kommer begge foreldre og barn samtidig heim som barna fra barnehage og skole. Da er det ikke tid til å lære barna praktisk arbeid i huset og på kjøkkenet. Straks skal barna på aktivitetstilbud, og foreldrene kan ta sin fortjente hvil og føle glede over at barna ikke i stedet fikk sin videre opplæring på gata.