Snøskuterkjørere er blitt kriminalisert:

Husmenn og leilendinger på egen grunn

KRONIKK

KRIMINELLE: - Plutselig var vi som hadde kjørt snøskutere gjort til miljøkriminelle uten at jeg den dag i dag ikke kan fatte og begripe hvorfor samtidig folket på Sørlandet og i Oslofjorden pleier sin dyrebare fritid i sine lystbåter der, skriver Torbjørn Fagermo.   Foto: Jan R. Olsen / Framtid i Nord

All honnør til Bardu og ordfører Toralf Heimdal for å være veiviser her!

Torbjørn Fagermo
debatt

Da jeg vokste opp på 1960-tallet i Tamokdalen hadde folket her et rimelig fritt og godt liv. Folket drev gårdsbruk, skogsdrift, jakt, fiske eller reiste til Svalbard eller på anleggsarbeid. Driften av gårdene og skogen gikk enkelt og greitt for seg.

Som attåtnæring drev folket i dalene fra de bosatte seg her på 1800-tallet blant annet rypefangst om vinteren og fiske etter røye sommerstid; «innover fjellene», som vi sier her i dalene. Det offentlige grep egentlig lite inn og stolte mye på folks kunnskaper og vurderingsevne, og forstod at folk måtte gis mulighet for verdiskaping for å overleve i dette karrige landet. Folk visste også å ta vare på naturen rundt uten en masse forskrifter og direktiver.

Teknologien gikk fremover, og traktor ble etter vanlig på gårdene, og etterhvert også snøscooteren. Hjelpemidler som gjorde livet lettere og enklere for folk i dalene her i indre Troms. Plutselig ble det mulig en vinterdag å kjøre inn til en gamme inn i en fjelldal eller inne på fjellet og derfra til et av mange fiskevann for søndagsmiddagen. Det var både litt matauk og ettertraktet fritid for folket på bygda her som ikke var innen rekkevidde tidligere.

Så kom 1970-årene med universitet i Tromsø med sitt etterhvert sterke akademiske miljø, et voksende Troms Turlag som også ble interessehavere i fjellheimen her i nord, sammen med Fylkesmannen og senere Sametinget. Troms Turlag bygger nå det ene «palasset» etter det andre både i naturparken og området ellers. Transport av materialer og forsyninger som gass, ved osv. skjer med motorisert transport som folk ellers ikke kan benyttet seg av i naturparken, men velsignet av det samme byråkratiet som ellers synes å være totalt i mot motorisert ferdsel for almuen for øvrig.

Folk med hytte som ikke ligger ved bilvei eller ved en brøytet traktorvei må gå en ydmykende kanossagang for å knegå seg en dispensasjon for å kunne bruke snøscooter der det ellers i året går en bilvei.

Et videre eksempel et Skaret mellom Tamokdalen og Fjellfroskvatnet. Her var det meningen at det skulle etableres en scooterløype etter vei/sti tamokdalingene alltid har brukt gjennom Skaret til Fjellfroskvatnet. Det var også folk som hadde dispensasjon for å bruke scooter der. Så kom Fylkesmannen med forslag til skogsvern der til store protester fra folk og kommune. Protester som ble oversett og verneplan ble gjennomført med unntak for militært bruk. I dag suser det militære kjøretøy som bandvogner og scootere i hytt og pine. Det kjøres ned skog og hugges rajer over en lav sko etter det jeg erfarer til spott og spe for dalens befolkning som bare ville kjøre langs en vei de alltid har brukt. Hårreisende — spør du meg!

Da Gro Harlem Brundtland ble miljøvernminister i 1975 kom etterhvert snøscooterforbudet som hun var med og innførte med et pennestrøk. Plutselig var vi som hadde kjørt snøskutere gjort til miljøkriminelle uten at jeg den dag i dag ikke kan fatte og begripe hvorfor samtidig folket på Sørlandet og i Oslofjorden pleier sin dyrebare fritid i sine lystbåter der. I jakten på kriminelle snøskuterkjørere har det offentlige vært særs ivrige med både helikopter og snøskutere med rause ressurser utstyrt med fullmakt til sviende bøter som langt overgår det gjengene i Oslo får for overfall og bilbranner.

Like uforståelig er det at vannskutere ble tillatt over hele landet enkelt og greit etter påtrykk fra miljøet rundt sørlandskysten og Oslofjorden, til og med «skipperdrammen på 0,8 promille» beholdt de.

Ulike foreninger og lag har forsøkt å etablere løyper folk kan kjøre etter på en lovlig måte. Etter snart 50 års kamp er det opprettet et fåtall løyper der alle scooterne skal klumpes i hop og løyper gjort så lite praktiske at det ikke på noen måte virker imøtekommende. En kan spørre seg hvorfor det er slik. Men det som går igjen er at hvor mye politikerne enn vil forenkle og liberalisere scooterkjøringen så stopper det opp i byråkratiet, særlig hos Fylkesmannen og Direktoratet for miljøvern som har laget forskrifter som langt på vei slår ihjel viljen og vedtakene til politikerne.

Virker som det er et nett av «grå eminenser» som har en enorm makt til å trenere og obstruere en politikk for motorisert ferdsel i utmark slik vi kan se det tilrettelagt for folket i Sverige og Finland. Hva er forskjellen på folkelivet i nord i Norge fra nord i Sverige og Finland må jeg spørre? Det er nok mer enn hva «de ti vise» i vår forvaltning hverken kan eller vil svare på!

Et annet eksempel her i Tamokdalen der det nå har tatt snart fem-seks år å etablere en forbindelsesløype på 1.200 meter fra Finndalen til Dopparen. Alt syntes visstnok klart i fjor sommer, men plutselig kom det et brev fra Sametinget de de påberopte seg befaring for eventuelle kulturminner. Brevet ble slik jeg har oppfattet det liggende å mugne i skjul for politikerne til over jul før det ble kjent av for meg totalt uforståelige grunner.

Da har brevet ligget så lenge at befaring da det var mulig ikke lot seg gjøre, og det som kunne vært et vedtak om løype ble til en budsjettsak for å kunne betale Sametinget krever 90.000 norske kroner for så å lete etter noe som ligger minst en meter under snøen det kjøres på. Må jo må lure på hva Sametinget holder på med. Det er snart ikke mulig å stikke en spade i jorden uten at Sametinget skal ha et ord med i laget.

Håpet dette året var at løypen som etter mange års kamp skulle forbinde løypen fra Målselv skulle komme i orden i år, men det ser nå ut til at byråkratiets grå eminenser ytterligere har trenert saken med minst et år.

Et annet eksempel på at byråkratiet jobber mot motorisert ferdsel som politikerne forsøker å legge til rette for, er adgangen til dispensasjon med bakgrunn i redusert evne til å gå på ski og i stedet benytte seg av snøscooter. Jeg har selv sendt søknad til både Målselv og Balsfjord kommune, en øvelse som ikke kjennes særlig bra for selvfølelsen når det føles som en må gå ned på sine bare knær for en slik dispensasjon.

Vet om personer her i Balsfjord som sendte sine søknader inn tidlig i fjor høst fordi de av erfaring vet at byråkratiet i kommunen bruker svært lang tid på slike søknader. Pr. dags dato har de ikke mottatt svar. Da må en stille spørsmål om hvem de som jobber i byråkratiet er der for når folk opplever til de grader å bli neglisjert. Et svar kan vel være at de har ikke ressurser eller stor arbeidsmengde er deres privilegium å kunne si.

Det er prokuratornes knep — det vil jeg si, og de kan være mange om jeg eller andre berørte blir spurt. «Det sitter i veggene» er et mye brukt begrep som også kommer til uttrykk her.

Bardu kommune har de siste år vist at det finnes en vei, men den har vært brolagt med torner, en vei som de færreste klarer gå, så all honnør til Bardu og ordfører Toralf Heimdal for å være veiviser her! Vi som bor her i dalene og på bygda her føler oss regelrett overkjørt og holdt nede av Sametinget, et vanskelig byråkrati og forvaltning som virker gjøre sitt ytterste for at alt som tidligere var normal og lovlig aktivitet på landsbygda i dag er forbudt og kriminalisert.