De regionale helseforetakene:

Fjern dem nå!

TODELT: - Foretaksmodellen fører også til at vi får et todelt helsevesen. Ett for de som har råd til privat helseforsikring og som stiller først i køen. Og et for de som ikke har råd til dette og må bruke det offentlige, skriver Jan Skogheim.   Foto: Ronald Johansen

debatt

Staten tok over ansvaret for spesialisthelsetjenestene fra fylkeskommunene fra 1. januar 2002. Siden da har det vært bedriftsøkonomisk lønnsomhet, og ikke behandling, som har vært de styrende prinsippene i pasientbehandlingen. Nå var det de medisinske kodene (diagnosen) og prosedyrene i forbindelse med disse, som ble styrende for sykehusenes økonomi. Resultat; Lønnsomme og ulønnsomme pasienter. Dette har særlig rammet de med uhelbredelige somatiske sykdommer og psykiatrien.

Dette jaget etter profitt har, blant annet, gitt følgende utslag; Antall ledernivå har økt. Antall ansatte i administrasjonen (i byråkratiet) er større enn antall leger. Det er ikke lenger våre folkevalgte, men helseforetakenes styrer, som bestemmer hvilken drift og fokus helseforetakene skal ha. Mens denne utviklingen fortsetter, øker kravene til effektivisering. En effektivisering som har ført til at antallet feilbehandlinger er gått kraftig opp, liggetiden er blitt kortere og ventetiden på behandling for livsvarige og uhelbredelige sykdommer lengre.

Foretaksmodellen har også skutt fart i veksten av de private klinikkene. Klinikker som finansieres etter samme prinsipp, men som slipper å behandle de mest ulønnsomme pasientene. Altså de sykeste. De velger ut de pasientene som er lettest og minst tidkrevende å behandle. For jo flere en klarer å behandle, jo mer lønnsomt blir det.

Private klinikker som slipper å ha akuttberedskap. Private klinikker som slipper å ta hånd om egne feilbehandlinger. Private klinikker som slipper å utdanne egne spesialister, men kan hente dem fra det offentlige. Private klinikker som slipper å bruke penger på kostbare utredninger, men som får en ferdig bestilling. Private klinikker som slipper store administrasjonsutgifter. Alt dette utarmer det offentlige helsevesenet og beriker private investorer. Alt på grunn av helseforetaksmodellen og helseforetaksloven. Og alt dette med våre ledende politikeres godkjennelse.

Foretaksmodellen fører også til at vi får et todelt helsevesen. Ett for de som har råd til privat helseforsikring og som stiller først i køen. Og et for de som ikke har råd til dette og må bruke det offentlige.

Helseforetaksmodellen må bort og helseforetaksloven, med sitt fokus på økonomi (stykkprisfinansiering), skrotes! Det hele må over på rammefinansiering fra staten. En finansiering basert på antatt behov der en tar utgangspunkt i blant annet demografi, sosiale forhold og geografi. Hvis ikke vil nedgangen i sengeplasser, særlig innenfor psykiatri, rus og kreftbehandling, bare øke. Hvis ikke vil forskjellene mellom fattig og rik bli enda større. Hvis ikke vil det offentlige helsetilbudet bli dårligere og dårligere, mens det private vil styrkes.

Til slutt; Hele ideen med stykkprisfinansiering er idiotisk! Det er ikke slik at alle med en kreftform blir friske av den samme behandlingen. Det er ikke slik at alle med en psykisk sykdom blir friske med den samme behandlingen. Det er ikke slik at alle har samme genetikk, har lik levemåte, har vokst opp i samme miljø, har de samme forutsetningene, bor i samme avstand fra sykehusene, har de samme yrkene, har samme primærhelsetjeneste osv. Det er ikke slik! Mennesket er hver i seg unikt. Livene de lever også. Sykdommene de pådrar seg likeså. Derfor er ikke et sykdomsforløp likt et annet og koster følgelig ikke det samme i kroner og øre uansett samme diagnose eller ikke. Den markedstenkningen helseforetakene styrer etter kan aldri bli lønnsom for andre enn de private klinikkene. Er det så vanskelig å forstå?