Valg eller —?

Demokrati: – Og så kaller man — i fullt alvor — eller kanskje uvitenhet? — sammenslåingsprosessen for demokrati, skriver Trond Hellemo.  Foto: Vegard Wivestad Grøtt, NTB Scanpix

debatt

Det byr meg veldig imot å skulle delta i et valg som gjelder en storkommune — Stor-Lenvik — som over 70 prosent av folket i «småkommunan» var imot og er imot — til tross for gulrøtter og trusler om represalier og bruk av tvang — ja, tross propaganda og heimhenting av politiske «fagfolk» for å overtale innbyggerne som «ikke veit sitt eget beste»

Og så kaller man — i fullt alvor — eller kanskje uvitenhet? — sammenslåingsprosessen for demokrati. Holdninger og utsagn fra en del politikare bærer preg av heilt andre ting — planer og stategier for å forebygge demokratiet. Går vi framdrifta etter i sømmene, finner vi tydelige tegn på at prosessen drives fram som et produkt av en spesiell ideologi, nærmere bestemt demokratisk sentralisme. Demokratisk sentralisme innebærer det vi får ved å koble sammen to motstridende organiseringsprinsipp, demokrati og sentralisme.

I oppslagsverket Store norske leksikon finner vi følgende beskrivelse av fenomenet: «Prinsippet om demokratisk sosialisme ble utviklet av Lenin tidlig på 1900-tallet etter hvert som det blei klart for ham at det ikke var mulig eller særlig praktisk å tillate uenighet internt i partiet, om et kommunistisk parti skulle bli en ledende og styrende kraft før, under og etter en revolusonær omveltning. Organisasjonsprinsippet fikk raskt konsekvenser for måten kommunistiske parti ble organisert på.»

Den demokratiske sentralismen ble vedtatt som en generell doktrine på det russiske kommunistpartis tiende kongress i 1921 og fikk raskt deretter konsekvenser for måten andre kommunistiske parti ble organisert på — og ligger til grunn for blant annet partisystemet i Kina.

Det demokratiske element i doktrinen består i at medlemmene i en samfunnsgruppe skal velge hvem som skal være ledere i gruppa. Når dette så er gjennomført, trer sentralisme-elementet inn — det forutsetter at medlemmene som har deltatt i valget på lederne, skal være ubetinget lojale til de vedtak og beslutninger som de valgte lederne kommer fram til.

Dette prinsippet gjelder på alle nivå heilt opp til de regionale og sentrale lederne. Målsettingen er å begrense uenighet ved gradvis å redusere/avskjære folkets mening for til slutt å samle all innflytelse til toppsjiktet — og få «prosessen» til å framstå for folket som demokratisk.

Doktrinen er ikke begrenset til kommunistiske partier, men har sine utløpere til andre politiske grupperinger også i Norge.

Denne forståelsen av politisk myndighet er det som har kommet til syne i prosessene i vårt nærområde ved å gjennomføre å se bort fra de veiledende folkeavstemminger og vise til de «folkevalgte»s rett til å bestemme over/se bort fra folkemeininga. Det demokratiske element som ei folkeavstemming er, har blitt avvist av et flertall av politikerne med den begrunnelse at «de folkevalgte» har krav på lojalitet og rett til å bestemme over folket som har valgt dem.

Det e ikke vanskelig å se paralellen mellom Lenins doktrine om demokratisk sentralisme og de prosessene som er gjennomført ved kommunereformen i vårt nærområde og fylkes-reformen i vår landsdel. Målet er i begge tilfeller å plombere all folkemening slik at det politiske toppsjikt kan gjennomføre sine planer uten irriterende innsigelser fra grasrota.

De partiene og gruppene som har — direkte og indirekte — vist at de har Lenin-doktinen som grunnlag for sin politikk er Høyre, Fremskrittspartiet, Berg Arbeiderparti, Berg Fellesliste og Lenvik Kristelig folkeparti. Om man ikke ønsker Lenin-politikk og tvang som bærende konstruksjoner i vårt samfunn, må disse partiene/-gruppene ikke få en eneste stemme ved kommende valg. Som gode, demokratiske alternativ er Sosialistisk venstreparti (fylkesreformen) og Senterpartiet (kommunereformen) å anbefale.

For en naiv demokrat som meg, er det vanskelig å fatte at Lenins politiske doktrine om demokratisk sentralisme aktivt er tatt i bruk som ideologi blant politiske parti og grupperinger i Norge — i den hensikt festne grepet om makta overfor det norske folk. Men kanskje er det et tegn på den politiske utvikling vi går i møte?

Men de fleste partian har — i løpet av den siste tida gjort det ganske enkelt. De store regjeringspartian har vist sine «sterke sider», og de to halehengarpartian har slutta seg tell førr å komme seg under maktparaplyen. No ser vi «tegninga» klart og tydelig, og konklusjonen e klar:

Ingen av «tvangspartian» eller «kandidatan» må få en einaste stemme — førr det e vel ingen av oss som vil ha tvang/despotisme som «det bærende prinsipp» som politikk i det norske demokratiske samfunn? Eller ka tenke du?

Det einaste partiet som kan seies å være heilt med beinet det, e Senterpartiet.