Himmelropende gap mellom sentralmakt og grasrot:

Folkets ombudsmenn?

Erna & Co må minnes om at de ikke er der for å være folkets herrer, men deres ombudsmenn

Per Gunnar Stensvaag

FØLELSER - Vår statsminister hevder det er ugunstig med folkeavstemninger om EU fordi velgere er styrt av følelser, ikke fornuft. Enten det gjelder innbyggere som ønsker at kommunen skal bestå eller finnmarkinger som vil forbli finnmarkinger, tar tydeligvis også de feil. Erna har rett, skriver Per Gunnar Stensvaag.  Foto: Geir Håvard Hanssen

debatt

Regjeringas holdning til folkeavstemninga i Finnmark viser et himmelropende gap mellom sentralmakt og grasrot. Tross overveldende nei til sammenslåing med Troms vifter ja-sida med seiersfanen. De viser til det representative demokrati, men skal man lokalt bare finne seg i hva som helst fra maktas høyborg i Oslo? Fordrer ikke et levende demokrati at det er rom for opinionsdannelse og at folkets røst blir hørt også mellom valgene? Protester landet rundt mot vedtak fattet på sviktende grunnlag etter utilbørlige og mangelfulle prosesser blir med statsministeren i spissen møtt med arroganse. De overkjører framfor å være det de først og fremst er valgt til; folkets ombudsmenn.

Nylig utkom boka «Nye Kristiansand — unnfanget ved voldtekt». Den er egnet til å gi leseren bakoversveis og dokumenterer grundig at den røffe tittelen er helt på sin plass. Forfatter Are Eivind Brænne kler naken den lille klikken av lokale folkevalgte, fylkesmannen og daværende kommunalminister Jan Tore Sanner som rett og slett førte Stortinget bak lyset. Vedtak om tvangssammenslåing på Sørlandet er beviselig fattet etter skammelig saksbehandling og feilaktige opplysninger. I kjent stil er strategien til de skyldige totalt å ignorere slike avsløringer.

Brænnes bok har dessverre relevans langt ut over de berørte kommuner. Hele landet lider under en reformpsykose hvor tvilsomme gulrøtter, utilbørlig pisk, økonomisk strupetak, «frivillig» og ren skjær tvang blir brukt i sentraliseringas ærend og som et hån mot folkestyret. Mens lokal sjølråderett står for fall, dannes gigantomane, merkelige og/eller direkte dysfunksjonelle enheter mot folkets vilje.

Før fristen i reformen gikk ut 1/7 2016, fattet en rekke kommuner vedtak om fortsatt selvstendighet. Sanners oppfordring om å ignorere nei-resultat i folkeavstemninger ble i de fleste tilfeller bare til udemokratiske slag i lufta. Siden Stortinget hadde presisert at reell frivillighet lå til grunn, skulle man tro at saken da var ute av verden. Ministeren ville det annerledes og forlenget fristen idet den gikk ut. Trykket økte med fylkesmenn som utsendte svovelpredikanter og enda mer bruk av rent juks og fanteri.

Ballangen var blant kommunene hvor alt tydet på status quo før kommunestyret før jul 2016 ble forelagt følgende dilemma: Uten frivillig vedtak om sammenslåing med Narvik innen årets utgang kunne det likevel skje med tvang, da uten å få fra reformens økonomiske virkemiddelpakke. Simpel skremselspropaganda, ren løgn, kombinert med tidspress førte til plutselig panikk og en skjebnesvanger beslutning i strid med valgløfter, folkeavstemning og tidligere kommunestyrevedtak.

Ikke bare småkommuner har blitt forledet til snuoperasjoner. Med samme forhistorie som Ballangen, motstand i alle ledd, ble de folkevalgte i Nedre Eiker høsten 2016 innbilt at de alene ville bli for puslete og svake. Eneste redning for kommunens 25.000 — tjuefem tusen — innbyggere var innlemmelse i storebror Drammen. Svartmalingen av økonomien var ikke bare en overdrivelse, men et bedrag. Godt da at samfunnshuset i Mjøndalen 7/6 var fylt til bristepunktet under stiftelsen av «For Nedre Eiker». Initiativtagerne fikk stående applaus og køen var lang for å melde seg inn i organisasjonen som vil kjempe for å få kjent sammenslåingsvedtaket ugyldig.

I Forsand snudde flertallet i kommunestyret fra ja til nei i spørsmålet om sammenslåing med Sandnes etter at realitetene begynte å sige inn. Høyre-ordføreren trenerte da saken slik at intet nytt vedtak kunne fattes før den ble avgjort i Stortinget 8/6-17. Fra statsviterhold ble ordførerens handtering betegnet som maktmisbruk. Fylkesmannen ga også påpakning. Likevel styres altså Forsand mot avvikling

Hva om disse tilfellene, og de alt for mange andre, ble satt i en rettslig kontekst? Dersom aktoratet har begått prosedyrefeil og/eller dom har falt etter anklager som beviselig ikke holder vann, må saken selvsagt opp på ny. Fra regjeringshold er mantraet at «omkampenes tid er forbi». Uhørt nok kommer det fra dem som har kjørt omkamp på omkamp for å påtvinge sine prestisjeprosjekt. Tilhengere av denne linja påpeker at: «Nå blir det slik. Det er jo vedtatt». De som påviser urett, bør visst altså bare tie still. Typisk er den konservative tenketanken Civitas Kristin Clemets hjertesukk over det hun kaller aktivisme fra opposisjonen og folkedypet.

Ukulturen som brer seg for å presse gjennom politisk agenda begrenser seg ikke bare til strukturreformene. Knapt noen i luftfarts- og militærmijøet begriper hvorfor juvelen Andøya, den ideelle base for maritim overvåkning, skal legges ned til fordel for Evenes med sine operative og arealmessige begrensninger. Man må være blind for ikke å se feilaktig problematisering og ekstrem overprising på de få nødvendige utbyggings- og vedlikeholdstiltak på Andøya.

Samtidig må man være bra blåøyd for å tro at utbyggingen til mange milliarder på Evenes ikke er kraftig undervurdert, ref. tidligere smertelig erfarte budsjettsprekker. Skal tro hva vi hadde kalt lobbyister og andre pådrivere med slike disposisjoner om det hadde skjedd i en bananrepublikk? Den uryddige prosessen rundt luftambulansesaken er et annet tilfelle hvor «samrøre» kanskje er et for mildt ord. Flyttinga av Bell-helikopterne fra Bardufoss er nok en sak folk river seg i håret over.

Vår statsminister hevder det er ugunstig med folkeavstemninger om EU fordi velgere er styrt av følelser, ikke fornuft. Enten det gjelder innbyggere som ønsker at kommunen skal bestå eller finnmarkinger som vil forbli finnmarkinger, tar tydeligvis også de feil. Erna har rett. Aner vi konturene av et opplyst enevelde her i landet? Sentralmakta har selvfølgelig et overordnet ansvar og må se saker i et større perspektiv, men mer en noen gang behøves folkebevegelser fra Finnmark via Ofoten og Nedre Eiker til Norges sydspiss. Mens vårt nordligste fylkesting setter seg på bakbeina med mandat fra dem som har valgt dem, må Erna & Co minnes om at de ikke er der for å være folkets herrer, men deres ombudsmenn.