Finnmark har satt opp sine krav til regionreformen der Troms og Finnmark skal bli en ny fylkeskomune. De har gått høyt opp på banen og krevd ledelsen av den nye regionen til Vadsø. Vadsø har allerede fått fylkesmannen for den nye regionen. Finnmark krever også likeverdig styrke i det organ som skal fastsette den nye organisering og administrasjon av den nye fylkeskommunen eller regionen.
Troms er i 2018 registrert med 166.500 innbyggere mot Finnmarks 76.170. Altså har Troms mer enn dobbelt av innbyggertallet til Finnmark. Vårt demokrati er representativt og vi i Troms har gitt Troms fylkeskommune sine politikere vår fullmakt gjennom valg til å forhandle også om regionreformen. Men Finnmark krever at hver innbygger i Finnmark skal telle mer enn dobbelt av hva innbyggerne i Troms teller. For meg er dette ikke i pakt med hjørnestenen i vårt demokrati, men et krav som er fundamentalt udemokratisk. Hver innbygger teller like mye, det er for meg å være likeverdig.
Vadsø er en liten by med et innbyggertall på 6.200, mens Tromsø har nærmere 75.000. I tillegg bor det langt flere i Tromsø gjennom pendlere og studenter. På alle måter er Tromsø å foretrekke som den nye regionens eller fylkeskommunens hovedsete. Tromsø vil være klart overlegen i fremtidig rekruttering av høykompetente fagfolk som den nye regionhovedstad vil kreve. Vadsø vil ha vesentlig større utfordringer for å rekruttere tilsvarende personell. Tromsø er kommunikasjonsmessig et sentrum, mens Vadsø er en utkant å komme til.
I Troms følger vi med på det drama som utspiller seg i Finnmark med undring. Min fulle støtte til Troms sin forhandlingsdelegasjon med ledelse av Willy Ørnebakk, og takk for at de ikke har gitt etter for de helt urimelige krav og ambisjoner fra flertallet av Finnmarks-politikere. Å høre Ørnebakks kommentarer er å nedtone konflikten og se konstruktivt fremover på mulighetene som den ny region gir.
Nå må statsråd Monica Mæland ta avgjørelser for å følge opp stortingsflertallets vedtak om sammenslåing av Finnmark og Troms til en ny region. Men jeg undres også over hva fremtiden vil by på av spill, følelser, støynivå i debattene og kamper når den nye fylkeskommunen er blitt en realitet. Det vil ikke bli enkelt for fremtidig utvikling når vi erfarer den holdning som er gjeldende blant et flertall i Finnmark nå. I noen år fremover blir det de og oss, og ikke vi sammen. Det vil være Finnmark sitt ansvar å gjøre noe med dette. Derfor er det godt håp når den unge generasjonen i Finnmark ser ut til å ønske den nye Troms og Finnmark velkommen. De ser en fremtidsmulighet som ikke nåværende flertall evner å se.
