Noen av oss opplever å få mange pensjonistår, får lånt tid — også til å meditere over mangt mellom himmel og jord. Noe kan vi dele med andre slik jeg ofte får anledning til gjennom Folkebladet. I det følgende forsøker jeg å uttrykke undring over både det store og det mikroskopiske i skaperverket.
Vår sol — ei fiks-/faststjerne — er senteret og livskilden i vårt solsystem og sender ut veldige energimengder produsert ved atomkjernereaksjoner. Med en fart på 100 km vil det ta over 170 år å nå til sola fra vår jord. Omkring sola kretser åtte store planeter i hver sin bane — hvor planeten Saturn har 20 måner, Jupiter 17, Uranus 15, Neptun og Mars to og Merkur, Venus og jorden èn hver.
Jorden (Tellus) er den tredje i rekke fra sola med en hastighet på ca. tre mil pr sekund. Baneplasseringa er ideell. Hadde vår jord vært nærmere sola, kunne mennesker ikke leve her på grunn av høge temperaturer. Hadde jordbanen vært lengre fra sola, ville det blitt for kaldt. Banevinkler virker slik at vi får de fire årstidene, og jorda sin dreining om sin akse vest-aust en gang hvert døgn gir dag og natt.
Vår måne (Luma) kretser rundt jorden på vel 27 døgn, reflekterer sollyset slik at vi også kan få nattlys. Månefasene og uret kan hjelpe oss å finne himmelretningene uten kompass. Flo og fjære skyldes gravitasjons-/tyngdekrafta fra månen og sola. Tar vi oss tid til undring over at vi mennesker hvert år kretser rundt sola som passasjerer/astronauter på «Moder jord»?
Utenfor vårt solsystem er det millioner av «systemer» med avstander som regnes i lysår. Lyshastigheten er nært 30.000 mil pr. sekund — en hastighet lik 7,5 ganger jordas omkrets. Når lyset bruker millioner av år mellom stjernene i verdensrommet, blir avstandene ufattelige. En kan undres om det er noen ende på universet og hva som i tilfelle er bak. «Vesle vetet rekk ikkje til». (Ivar Aasen)
Henrik Wergeland minner om det motsatte av makro (stor) når han skriver slik: «Se nøye skal du øye, det store i det små, og guddomstanker høyne på gressets veke strå.» Atomer er en slik usynlig verden. Atom betyr udelelig, er den enhet som alle grunnstoffer er bygd opp av og er uhyre små. Om ca 100 millioner atomer blir lagt på ei rett linje, blir linja bare en cm lang. Atomer kan sammenlignes med vårt solsystem ved at det har ei kjerne og elektroner kretsende rundt kjerna.
Alle grunnstoffene har fått latinske navn med kjemisk symbol likt for alle verdens språk, for eksempel har jern kjemisk tegn Ferrum (Fe). Hydrogen (H) er det atomet som bare har ett proton (kjernepartikkel) og ett elektron. Vatn (H2O) er en kjemisk forbindelse av to atomer hydrogen og ett atom oksygen.
Skaperverket kan brukes av oss mennesker både til gagn og til ulykke, for eksempel elektrisk strøm, som kort sagt er elektroner i bevegelse. Katastrofen ved Tsjernobyl kjernekraftverk, Ukraina, med spredning også til Norge er ett eksempel. Vi har et forvalteransvar. Det franske ekteparet Curie oppdaga året 1898 grunnstoffet radium (Ra), som sender ut usynlige stråler. Det åpna for behandling av canser, kreft.
Med atomvåpen utnyttes energi fra atomkjernene som sprengkraft. Uran (U) er et radioaktivt grunnstoff. På ett sekund den 6. august 1945 drepte ei uran-atombombe 70.000 mennesker i byen Hiroshima, Japan.
I 1. Mosebok 1, 29 uttrykkes menneskets forvalteransvar slik: «Se, jeg gir dere – skal være til føde for dere.» Henrik Wergeland skriver: «Hvi skrider mennesket så langsomt frem?» I alt dette har jeg her ikke nevnt eller fått plass til «skapningens herre» — oss mennesker med anatomi (kroppsbygning) og fysiologi (funksjon). Et studium burde resultere i beundring for «ingeniøren». «Og Gud skapte mennesket i sitt billede - til mann og kvinne skapte han dem.» (1. Mosebok 1, 27)
Som svar til en som i Dagbladet latterliggjorde trua på at en skapermakt står bak skaperverket, leser jeg blant annet dette i boka «Den veldige veien» av Monrad Norderval: «En liten professor (humanetiker) står og ser opp mot himmelrommet, opp mot Melkeveiens tusener av stjerner, opp mot lysskimmeret av Adromedatåken, av galaksene og nebulosene (stjernetåkene). Og plutselig slår det ned i ham en tanke, ikke noen original tanke, en tanke gammel som alle hauger og hedenskap, og så roper han henført: «Der er ingen Gud, Gud skje lov, der er ingen Gud! Sim sala bim!» Videre siterer bispen Victor Rydberg, som ser og sier noe anna og dette: «En värd førutan Gud och plan och mening.»
«Tidens guder» meiner at Big Bang — det store smellet i verdensrommet for 10-20 milliarder år sia — er forklaring på skapelsen og ikke en Skaper. Spørsmålet kommer: Kan en eksplosjon ha blitt til av intet uten at noe var der før og skapte grunnlag, mulighet for eksplosjonen?
Den anerkjente astrofysikeren Sir Frederick Hoyle hevder at det er like lite sannsynlig at livet på jorden har blitt til ved en tilfeldighet, som at en tornado raser over en søppelplass og tilfeldigvis setter sammen et Boing 747-fly klar til avgang (Kilde: Nr.7-2005 Agenda 3,16).
Noen påstår at ei urcelle er kimen til alt liv og utvikling. Men hvem/hva er opphavet til denne urcella? Cella har vel ikke laga seg sjøl? Uansett: Om skapelsen har skjedd ved en eksplosjon og at liv har utvikla seg fra ei urcelle, utelukker vel ikke at det står en Skaper bak?
Apostelen Paulus skreiv dette i brevet til romerne: «For det en kan vite om Gud, ligger åpent foran dem; Gud har selv lagt det åpent fram. Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger.» (Rom.1)
