Tragedien som aldri må skje igjen

TRAGEDIE: Fagereng-tragedien i 2019 rystet en hel by og hele landsdelen. 

leder

Kvinnelige flyktninger som søker familiegjenforening fanges ikke tilstrekkelig opp, og dette må myndighetene nå ta tak i. Det er en viktig lærdom etter Fagereng-tragedien i Tromsø. Den 2. desember 2019 ble en 27 år gammel kvinne, Sarah, og to av hennes barn på fire og syv år, funnet døde i sjøen utenfor Fagereng. Den yngste jenta, som var ett år, overlevde, men ble alvorlig skadet.

Denne uka ble rapporten «Undersøkelse etter drukningstragedien i Troms. Hva kan vi lære om integrering og flyktninghelse?» lagt fram av Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten.

Det er et viktig arbeid som er blitt nedlagt i kjølvannet av den fortvilte hendelsen på Fagereng — en hendelse som tungt preget hele Tromsø by og regionen rundt i lang tid. Hvorfor Sarah, en kvinne og mor fra Sør-Sudan, valgte å drepe sine barn og seg selv, vil vi aldri kunne få vite. Heller ikke om hjelpeapparatet kunne ha fanget opp sannsynligheten for at noe slikt skulle skje — og kanskje dermed forhindret den.

Ukom-undersøkelsen prøver likevel å gi svar på hvorfor hjelpeapparatet ikke alltid klarer å fange opp dem som trenger hjelp. Den peker spesielt på flyktninger som har fått opphold i Norge med familiegjenforening som en spesielt sårbar gruppe.

Kvinnen i Fagereng-tragedien bodde i Norge i litt over to år. Mens mannen hadde flyktet hit i 2015, kom kvinnen og de to eldste døtrene til Norge med familiegjenforening oktober 2017. Undersøkelsen har sett på hvordan hun og resten av familien hadde det i den første tiden i Tromsø — hvilke belastninger og hvilke behov de har hatt. Arbeidet har vist at det er på det rene at kvinnen aldri ble fanget opp som spesielt risikoutsatt av integreringsapparatet eller helse- og omsorgstjenesten.

I forbindelse med framleggingen av rapporten påpekte Ukom-direktør Pål Iden at det fins et stort hull i systemet ved at kommunen ikke informeres i forkant om personer som bosetter seg etter familiegjenforening. Han reagerer på at nasjonale myndigheter fraskriver seg et slikt ansvar, fordi de ikke har noen hjemmel til å informere kommunene om dette.

Å nærmest toe sine hender i mangel av en hjemmel, er ikke holdbart. Iden har rett når han påpeker at vi selvfølgelig må organisere oss på en måte som sørger for at integrering i slike saker ikke blir en privatsak og opp til den enkelte familie å organisere. For Sarahs tilfelle ble overgangen fra Sør-Sudan til Norge en totalomveltning på alle livsområder. Kultursjokket var enormt.

Det er åpenbart i alles interesse å finne ut hva som skal til for å lykkes med integrering av flyktninger rundt i kommunene. Vi må ta lærdom av hva som gikk så veldig galt i perioden før tragedien 2. desember 2019, og hva som bør rettes på for å forhindre at lignende episoder skjer igjen.

Minileder: Flau smak i munnen

En undersøkelse fra Sjømatrådet viser at nordlendinger spiser minst fisk i Norge, mens østlendingene spiser mest.

Dette gir virkelig en flau smak i munnen.