Det er et like nødvendig som utakknemlig stykke arbeid de ble satt til, arbeidsgruppene som har utredet hva elevene i norsk skole bør lære mindre av. Oppdraget fra Utdanningsdirektoratet gikk ut på å slanke skolefagene, med sikte på mer dybdelæring og forståelse på prioriterte områder.
Utredningen, som ble fremlagt sist uke, er en oppfølging av det regjeringsoppnevnte Ludvigsen-utvalget, som i sin tid anbefalte en langt sterkere konsentrasjon av lærestoffet. For jo mer som dyttes inn i læreplanene, dess mer overflatisk blir nødvendigvis læringen. Det er neppe tvil om at et økende misforhold mellom mengde og dybde krever noen merkbare grep.
Så vel lærere og elever som foreldre og samfunnet for øvrig, har grunn til å hilse slike grep velkommen. Rett håndtert gjelder dette også det grepet som har inngått i arbeidsgruppenes mandat, å legge noen tverrfaglige temaer i bunnen av alle enkeltfag: Demokrati og medborgerskap, bærekraftig utvikling og folkehelse og livsmestring.
Kuttforslagene man har endt opp med, har en spennvidde fra kulturhistorisk stoff til idrettssentrerte gymtimer. Geografi, historie og samfunnskunnskap tas ut som egne hovedområder og ivaretas gjennom andre deler av timeplanen.
I enkelte fag foreslås tyngdepunktet flyttet fra teori til kreativitet og egen utforskning. Forhåpentlig egnet til å motvirke skoletretthet og forebygge forfall. Noe det umiddelbart kan settes to streker under, er målsettingen om å styrke elevenes digitale dømmekraft.
Da blir nøkkelordet det som er skolens historiske kjerneoppgave: kunnskapsformidling. I en tid med kunnskapsbrokker i fri flyt på nettet – både korrekt og upresis, farget og falsk informasjon – skjerpes kravene til lærestoffet.
Med et overordnet perspektiv på slankingen, kan det også være grunn til å minne om betydningen av historisk stoff for å kjenne sine røtter og forstå sin samtid. Når dette er sagt, er det bare å ønske direktoratet lykke til med slankingen.
Temaer på læreplanen har noe til felles med poster på statsbudsjettet. Alle har forståelse for at det må prioriteres, men interessegrupper står klar til å forsvare sine respektive fagområder. Derav faren for at både planen og budsjettet til slutt knaker under sin egen tyngde.
