Hvem skal heie på Senja kommune?

  Foto: Trond Sandnes (tegning)

Jeg innbiller meg faktisk at Senja kommune har mange gode ambassadører blant sine innbyggere

Ronny Trælvik, skribent
kommentar

Oppskrifta på å få folk forbannet — i hvert fall glødende engasjert — er å slå sammen kommuner. Det vil si, de som ikke lar seg irritere over slike politiske vedtak, og i stedet synes at en slik omstilling kanskje ikke er en så hårreisende idé likevel, de bevarer sitt gode humør også etter sammenslåinga. Men bare til et visst punkt. Og det punktet nås som regel i samme øyeblikk som «en utfordrende økonomisk situasjon gjør at rådmannen har innført full innkjøpsstopp og overtidsstopp resten av året.» For å ta et aldeles konkret eksempel fra Senja kommune.


Senja kommune med full innkjøpsstopp

En utfordrende økonomisk situasjon gjør at rådmannen i Senja kommune har innført full innkjøpsstopp og overtidsstopp resten av året.


Denne kunngjøringa i Folkebladet har i skrivende stund resultert i over 70 kommentarer i avisas Facebook-gruppe. Nå har jeg ikke lest alle ytringene, men de jeg kastet et blikk på, var ikke direkte overstrømmende når det gjaldt superlativer og nesegrus beundring overfor kommunens høvdinger.

Det er aldri noe sunnhetstegn når innkjøpsstopp og overtidsstopp blir innført. Riktignok er saken mer nyansert enn som så: Ved å gjøre disse grepene, håper man nemlig å unngå underskudd ved årets slutt. Og noe blir skjermet, det skal sies, samtidig som lovpålagte oppgaver går sin gang. Senja kommune har altså ikke havnet nede i kloakken. Det bare virker slik på kommentarene fra «folk flest».

TEGN: «Det er aldri noe sunnhetstegn når innkjøpsstopp og overtidsstopp blir innført».  Foto: Trond Sandnes

Men bak dette nokså dramatiske tiltaket — vi skriver jo tross alt foreløpig bare september måned — befinner det seg like fullt et alvor som ikke kan feies under teppet sånn uten videre. Mye av overforbruket stammer fra helsesektoren, der en prekær mangel på folk har resultert i overtidsbruk og sprengte budsjetter. Vel, det er nok flere enn meg som lurer på hvordan dette regnestykket skal gå opp i løpet av årets siste kvartal: Mangel på folk, kombinert med overtidsstopp?

Men det er ikke det som først og fremst preger de nevnte bemerkninger på nettet. Her er vi tilbake til argumenter som omhandler tvangssammenslåing, galopperende lederlønninger og andre kommunale vedtak som ifølge mange av innbyggerne burde skylles ned i lag med dasspapiret som om de var kommunens eget avfallsstoff. Ja, jeg skriver dass, for å holde meg i sjargongen til de mange sure oppstøtene rundt om.

BREMS: – Vi er nødt til å sette alle bremser på, sa senjarådmann Hogne Eidissen til Folkebladet tirsdag.  Foto: Mathias Brobakk Nordgård

Kan man bebreide folk for å klage på ledelsen i kommunen, eller representanter i folkevalgte organer generelt? Den store tabben som ble begått var å gi seg selv høye lønninger ved den nye kommunens fødsel, og attpåtil forkynne dette på en måte som om en svulstig gasje ble meislet inn i ordførerstolen som den første og viktigste gjerningen på rådhuset. Det var nok ikke slik det var ment, men det var slik det ble oppfattet. Og hva skjer så, når løftene ikke innfris? Jo, da er helvete løs.

En solid utfordring når man fyker ut av den kommunale startblokka, er ikke å komme først over målstreken. Det er det få som gjør. Ikke å unngå og snuble underveis heller. Det er det enda færre som makter. Noe av det vanskeligste er i stedet å løse alle de nye utfordringene som dukker opp når fire kommuner skal bli til én. I tillegg må man hanskes med alle de ustoppelige mishagsytringene som hagler fra alle kanter. Det er en hverdag som ingen ønsker å leve i. Og skjenneprekene bare fortsetter i uminsket styrke.

Men vent nå litt. Hvor bringer dette oss hen? Jeg mener, Senja kommune er en realitet, og sammenslåinga kommer neppe til å bli reversert. Det finnes mange mennesker på Norges nest største øy som kjenner på en evigvarende kjærlighet overfor sin gamle kommune, den som ikke lenger eksisterer. Nykommunen føles kanskje nå som en tvangstrøye, eller en sekk som er blitt tredd nedover hodet, med følgende resultat: Et mentalt mørke. Da blir man gjerne sur og forarget. Og i et landskap av dystre fornemmelser er det dårlige vekstvilkår for positivitet, kreative forslag og en generell lystig innstilling.

OPTIMIST: «Selv er jeg en ukuelig optimistisk, også på Senja kommunes vegne».  Foto: Karlsen, Marius

Spørsmålet blir da: Hvem skal egentlig heie på Senja kommune? Hvem skal bære fram dette nye fellesskapet, det som opplevde en noe trang fødsel? Hvem skal trykke kommunen til sitt hjerte og forkynne: Her trives vi, og her vil vi bo.

Jeg innbiller meg faktisk at Senja kommune har mange gode ambassadører blant sine innbyggere. Og enda flere enn alle de som lovpriser naturen i området ved å dele opplevelser på for eksempel Facebook og Instagram. Kanskje skyldes det en urokkelig naivitet, men jeg velger i alle fall å tro at trivselen blant kommunens innbyggere ikke ligger noe lavere enn landsgjennomsnittet. Om nå dette kan måles i det hele tatt. At folk sier ifra hvis de er misfornøyde, er nå i utgangspunktet en god ting. I kommunens ledelse er man vel etter hvert blitt så tykkhudet at det meste preller av.

Det som også preller av, er krav om kutt i lederlønninger. Her refereres det til sammenlignbare lønnsnivå, gjeldende regler i arbeidslivet og andre skjold mot innbyggernes harme. Folk flest tenker nok likevel slik: Hvis det er mulig å vedta høye lønninger, skulle det vel logisk sett være like problemfritt å vedta kutt i dem også? Hadde dette blitt innført, ville kommuneledelsen utvilsomt høstet godord og velvilje, og antakelig fremdeles hatt råd til en lefsebit til kaffen.

Noen vil ha det til at «en optimist er en person uten livserfaring». En fornøyelig refleksjon, så absolutt. Selv er jeg en ukuelig optimistisk, også på Senja kommunes vegne. Det finnes mye bra her i vår region, og mange lovende ting på gang — selv om glade meldinger og et muntert sinn innimellom kan overdøves av vrede og negativitet. Konklusjon: Jeg tror vi blir her litt til.