Rasismen — er det virkelig en tapt kamp?

  Foto: Trond Sandnes (tegning)

Men kampen må bare fortsette. Rasismen må få rødt kort fra fotballfolket

Steinulf Henriksen, sjefredaktør i Folkebladet
kommentar

I over ett år har fotballspillere verden over gått ned på kne i tidenes sterkeste anti-rasismekampanje i idretten. Men det nytter tydeligvis ikke uansett hvor massiv avskyen er — rasismen pipler fram både på og utenfor idrettsarenaene. Og de som tror at dette ikke skjer også her, bør snarest ta seg en tur ned i knestående.

Det var både sjokkerende og litt uvirkelig å se scenene fra Havfisk stadion i 3. divisjonskampen mellom Melbo og Finnsnes sist helg. Direkte på Folkebladet-TV ble vi vitne til at FIL-spilleren Kenny Marblow (20) ble utsatt for rasistiske tilrop fra tribunen.

De triste bildene ble avløst av et vakkert skue; Av Melbos trenerteam og spillere som slo ring om Kenny — og ikke minst av spillerne på begge lag som gikk ned på kne før avspark i 2. omgang. Sinne ble avløst av scener til å bli rørt av. Og til å få et lite håp av.

For ordens skyld: Kenny Marblow er stesønn til Folkebladets journalist Stein Wilhelmsen. Og på laget Kenny spiller på er min sønn kaptein. Men er det noe som aldri vil gjøre verken meg eller noen andre inhabile til å ytre seg, så er det rasisme. Det er tvert imot alt for få som sier fra, alt for få som gidder å bry seg. Heldigvis har ikke minst fotballspillere engasjert seg, alt fra stjernespillere i Premier League til norsk 3. divisjon. Det er godt å se, akkurat som det er vondt å oppleve at spillere som kneler blir møtt med buing fra tribunen.

Hva er det som skjer — hva er det som får det verste fram i mennesker på denne måten? Ikke bare ved å komme med rasistiske tiltrop, men faktisk også bue ut stjernespillere som kneler som en gest for å markere avstand til rasismen?

De som forsker på fenomenet mener det er en politisering av fotballen og idretten vi er vitne til — at fotballen blir et speilbilde på et splittet samfunn, mens idrett egentlig skulle vært det motsatte — samlende. Selv om det er mest tydelig i USA, skjer det også her. Som på Havfisk stadion, der det faktisk er tredje gang fotballklubben Melbo må gripe inn og utvise supportere etter rasistiske tilrop fra tribunen.

Det har også skjedd før, andre steder, mot spillere på Finnsnes IL og kompiser av Kenny. Og det skjer sannsynligvis mye oftere enn vi tror. Uten at vi nødvendigvis ser eller hører det. Det spesielle på Melbu var at rasismen gjallet ut over hele banen. Alle kunne høre det, også de som fulgte TV-sendingen.

– Det gjorde vondt, sa Kenny etterpå. Han flyttet til Norge fra Elfenbenskysten i 2004. Da var han fire år. – Jeg er like norsk som de andre spillerne på banen, sa Kenny. Da hendelsen skjedde var han eneste mørkhudede spiller på gressmatta. Etter en duell der Mablow er involvert går dommeren bort til han. Da brøler en tilskuer: «Det er ikke vits å snakke til han — han skjønner jo ikke norsk». – Det er jævlig å tenke på. Det gjør vondt å høre at folk kommer med slike kommentarer, sa Marblow etterpå.

Han snakket ut med tilskueren etterpå, og Finnsnes IL er veldig fornøyd med hvordan Melbo IL taklet situasjonen i etterkant.

– Slike tilrop hører ikke hjemme i siviliserte samfunn. Det er ikke noe vi ønsker å høre, lese om eller oppleve, sa trener for Finnsnes IL, Jonas Bang etterpå. Og nettopp det er poenget; Vi kan rett og slett ikke tolerere slik opptreden i et sivilisert samfunn. Og her har fotballen og idretten en spesiell utfordring og et spesielt ansvar. Fotball er en arena der man både på banen og på sidelinja og tribunen kan få utløp for aggresjon — og si ting som aldri burde vært tenkt eller sagt. Derfor er det så viktig at både spillere og klubber jobber aktivt med inkludering, og viser at man har verdier som står for noe helt annet. Og markere det, ved for eksempel å gå ned på kne.

«Kneet» stammer fra den amerikanske fotballspilleren Colin Kaepernick i 2016, som knelte under nasjonalsangen i protest mot politidrapene i Ferguson året før. Nå er det politivolden mot Georg Floyd i 2020 «kneet» er en symbolhandling for.

Rasismen på og utenfor banen er et alvorlig samfunnsproblem. Det blir så tydelig og nært når det rammer noen du kjenner, og når du ser at de blir berørt og så enormt skuffet.

Da blir det ekstra ille at gesten med å knele blir møtt med buing på flere internasjonale arenaer. At gesten som skulle skape samhold og vise medmenneskelighet blir buet mot viser hvor alvorlig denne splittelsen er og hvor utbredt disse farlige holdningene er.

Men kampen må bare fortsette. Rasismen må få rødt kort fra fotballfolket. Igjen og igjen. Fordi det dessverre kommer til å skje igjen.