Vi må faktisk ta til motmæle

  Foto: Trond Sandnes (tegning)

Dersom vi reagerer sterkt, mener at noe er feilaktig, usaklig eller direkte ondskapsfullt, har vi faktisk et ansvar for å si i fra

Steinulf Henriksen, sjefredaktør i Folkebladet
kommentar

Sosiale medier har gitt alle oss muligheten til å ha en egen talerstol, og vi kan på sekunder få respons fra mennesker over hele verden. Det er et demokratisk gode. Men det finnes også en bakside, og den er mørk og trist.

Hva er det egentlig som får ei vanligvis koselig, omsorgsfull tante til å bli fullstendig apekatt bak tastaturet? Hva klikker i hodet når normalt oppegående mennesker, med fast jobb og oppvekst i møblerte hjem, går amok og sprer hat og trusler mot andre mennesker? Hvor sint, usaklig og stygg er det mulig å bli mot politikere og andre maktpersoner — mennesker som egentlig bare vil gjøre en jobb for samfunnet?

Hetsen mot byråd Lan Marie Berg fra Miljøpartiet De Grønne (MDG) i Oslo har reist en ny debatt om ytringsfrihetens grenser, og om det i det hele tatt finnes noen grenser for hva folk kan finne på å trykke ut av tastaturet. Berg har blir utsatt for grove trusler og diskriminering, blant annet på den MDG-fiendtlige Facebook-gruppen «Vi som er totalt imot MDG». Truslene, med oppfordring til vold og hat, er så grove at politiet har innledet etterforskning.

UFATTELIG: «Mari Siljebråten forteller at hun har hørt mennesker som har sammenlignet AUF med Hitlerjugend. Hvordan er det mulig?»  Foto: Arbeiderpartiet

Vi har sett samme tendens i lokalpolitikken i Tromsø. Og det skjer også her. Folkebladet sensurerer og redigerer ytringer mot lokalpolitikere og andre maktmennesker som er både usanne, på grensen til hatefulle — og i verste fall ondskapsfulle. Det skjer ikke ofte, men det skjer.

Hetsen rammer mange, og i ufattelige retninger. Lokalpolitiker Mari Siljebråten fra Bardu, som også er gruppeleder for Arbeiderpartiet på fylkestinget, fortalte i Nye Troms denne uka om hetsen som overlevende fra Utøya er blitt utsatt for. Siljebråten var på Utøya, men har holdt lav profil i etterkant. Hun har derfor ikke opplevd å få hets og trusler direkte mot seg selv. Men hun vet om mange andre.

Om en god måned er det ti år siden Utøya-tragedien, et av de mest ufattelige og vondeste kapitlene i norsk historie. Fortsatt utsettes de overlevende for hets, trusler og hat. Det er knapt til å tro. Men i en rapport fra Nasjonalt kunnskapsenter om vold og traumatisk stress kommer det fram at èn av tre av de Utøya-overlevende har vært usatt for trusler og hatefulle ytringer. Siljebråten forteller at hun har hørt mennesker som har sammenlignet AUF med Hitlerjugend. Hvordan er det mulig?

Det er åpenbart at grensene for denne type ytringer stadig flyttes — i feil retning. Det kan virke som både avsender og mottaker blir stadig mer «immune». Vi blir tydeligvis mer vant med at grensene utfordres og passeres. Det er en farlig utvikling. Tiden er inne for å sette en «vaksine», ta til motmæle og appellere til fornuft. Det er vår alles oppgave — ikke politiets.

Men dette er ulent terreng. Og det er en uoversiktlig balansegang mellom ytringer som er innenfor — og de som er rene trusler, oppfordringer til vold, hatefulle eller ren personforfølgelse — og dermed kan være straffbare.

Politikere og andre som aktivt søker maktposisjoner må tåle mer enn andre i det offentlige ordskiftet. Og at det er lov å gå ganske langt og si mye grovt om andre mennesker og institusjoner er faktisk grunnlovsfestet. I paragraf 100 i Grunnloven heter det: «Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klare grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp mot ytringsfrihetens begrunnelse». Med andre ord; I Norge kan du «bryte ut av deg» mye rart uten å risikere straff. Grensen går ved rene trusler og det som kan oppfattes som hatefullt eller diskriminerende.

GLIPPER: «Selv om både Facebook og andre sosiale medier forsøker å følge med, legge inn sperrer og advare mot usannheter og konspirasjoner, er det alt for mye som slipper gjennom».   Foto: Dado Ruvic. Foto Reuters

Men samtidig som det er en farlig utvikling at grensene stadig oftere passeres for ondsinnede ytringer, er det også farlig at vi blir for forsiktige. Folk må få si fra, også i harde og usaklige ordelag. Det er en viktig del av demokratiet — uenigheter og meningsbrytninger driver samfunnet framover. Det er bedre å «røyke ut» kontroversielle og provoserende synspunkter — enn å sensurere dem og la dem syde under en trykk-koker.

Redaktørstyrte medier må ikke komme i en posisjon der de får kalde føtter og ikke tør publisere kontroversielle meningsytringer, i frykt for å gå for langt, støte noen eller bli gjenstand for politietterforskning. Det er de kontroversielle og ytterliggående meningsytringene som trenger det ekstra vern Grunnlovens paragraf 100 om ytringsfrihet gir. De «vanlige» ytringene trenger ikke slikt vern — de passerer sensuren uansett.

Det er verre med sosiale medier og kommentarfelt uten redaktører eller moderatorer. Selv om både Facebook og andre sosiale medier forsøker å følge med, legge inn sperrer og advare mot usannheter og konspirasjoner, er det mye — alt for mye — som slipper gjennom. Det er ytringene om politikere som Lan Marie Berg og Utøya-overlevende et groteskt eksempel på.

Ytringer som åpenbart går for langt med hat og trusler er mat for politiet og rettssystemet. Andre ytringer, som vi mener går for langt, er usanne eller direkte ondskapsfulle — men som ikke er straffbare — må vi bruke vår egen ytringsfrihet til å gå i rette med. Det er de færreste av oss som skriver debattinnlegg, kommenterer eller ytrer oss offentlig. Og det er for mange gjengangere, ære være dem, i alle norske medier. Vi trenger flere stemmer, flere som ytrer seg og flere som tar til motmæle.

Dersom vi reagerer sterkt, mener at noe er feilaktig, usaklig eller direkte ondskapsfullt, har vi faktisk et ansvar for å si i fra. Ytringsfriheten gir oss muligheten til å bryte meninger så fritt som mulig. Men det er selvsagt også en frihet til å la være. Det bør også de som bryter grenser tenke på.