Tre år med brudd på FNs barnekonvensjon

Når systemet graderer menneskeverd

OPPHOLD: - Folkebladet har flere ganger omtalt den kurdiske flyktningefamilien, som fikk oppholdstillatelse i 2017 og formelt ble norsk, men som ingen kommuner vil bosette, skriver Ina Gravem Johansen. Foran: Banav, den yngste av de tre søsknene som er multifunksjonshemmet. Bak fra venstre: Zhiar, pappa Majeed, mamma Khalida og Diyar.   Foto: Morten Dokka

Vil ordføreren i Senja, Tom-Rune Eliseussen, bidra til å løfte saken i den nye kommunen?

Ina Gravem Johansen

ARTIKKELFORFATTER: Ina Gravem Johansen. 

kommentar

[Kommentar]

Verden er dypt urettferdig. FNs menneskerettskonvensjon er for mange bare et utopisk eventyr. Dessverre gjelder dette også for enkelte nordmenn, også i Senja kommune.

De fleste av oss bor fremdeles i et av verdens beste land når det kommer til menneskerettigheter, trygghet og stabilitet. Men noen faller mellom stolene, uten at det gripes inn. Er tiltroen så stor til at den statlige regien fungerer, at vi ikke ser vårt ansvar når systemet svikter?

Når barn og særlig sårbare havner i en uholdbar situasjon er det ekstra viktig å handle. Navigere ut fra de overordnede verdiene Norge har gitt sin tilslutning til — FNs menneskerettskonvensjon og barnekonvensjon. Barn er avhengige av at det finnes voksne og våkne folk på jobb i hele det norske maskineriet, også lokalpolitisk.

I Senja kommune finnes en familie i en særlig utsatt situasjon. Folkebladet har flere ganger omtalt den kurdiske flyktningefamilien, som fikk oppholdstillatelse i 2017 og formelt ble norsk, men som ingen kommuner vil bosette. Familien har tre multihandikappede barn som befinner seg i Senja, der de mottar helsehjelp, mens foreldrene mot sin vilje er plassert 66 km fra barna, i Sjøvegan. Dette innebærer i praksis at barna er skilt fra foreldrene, et brudd på FNs barnekonvensjon.

FN klargjør at alle mennesker har lik, ukrenkelig verdi og fokuserer særlig på barns rettigheter, noe som reflekteres tydelig i Norges lover. Den brutale sannheten er at vi likevel diskriminerer barn. På FNs nettside kritiseres norske myndigheter for å ikke sette barnets beste først i behandlingen av asylsøknader.

Norsk praksis er dermed en systematisk gradering av menneskeverd, der barn av flyktninger og asylsøkere ikke ivaretas med samme omsorg og rettsikkerhet som andre barn. Dette er et enormt etisk og politisk problem. I Senja har det grelle eksempelet verket i årevis.

Hvem har ansvaret? Jeg forsøkte få en uttalelse fra Sjefen Sjøl om hvordan slike saker skal løses. Allerede på toppkontoret virker ansvarsforholdet uklart. Statsministeren henviser til kunnskap- og integreringsministeren, som henviser videre til IMDi (Intergrerings- og mangfoldighetsdirektoratet).

IMDi, som altså er øverste statlige instans i saken, sier Norge er forpliktet til å bosette overføringsflyktninger og asylsøkere som får opphold her, samtidig er dette en frivillig oppgave for kommunene. I 99 prosent av tilfellene fungerer ordningen, mens for en liten gruppe med store helsemessige behov kan det ta lang før en kommune sier seg villig til å bosette: «Dette er svært uheldig. Den aktuelle familien er blant de sistnevnte. Vi er fullt klar over den belastningen og frustrasjonen denne familien, og andre som venter lenge på bosetting, opplever. IMDi jobber videre med å finne en kommune som kan bosette familien.», sier seniorrådgiver Dizdarevic.

Ingen løsning i sikte med andre ord. Det er tre år med brudd på barnekonvensjonen der ingen myndighet, verken lokalt eller nasjonal evner å ta ansvar.

I tidligere Lenvik har flere kommunepolitikere jobbet for å hjelpe familien til bosetting her. Jasmin Agovic-Nordaas (Senjalista) redegjorde allerede i 2018 for at situasjonen bryter med FNs menneskerettskonvensjon. Både Agovic-Nordaas og Kay Erling Ludvigsen (da Ap) har i ulike omganger meldt saken i Lenvik kommunestyre som interpellasjon, et forslag om å vedta å bosette familien. Saken fikk ikke engang nok oppslutning til en reell behandling, verken første eller andre gang. Avslaget ble begrunnet med økonomisk belastning og skepsis til å behandle enkeltsaker lokalt. Dermed kastes ballen tilbake til IMDi, som åpenbart ikke klarer å hjelpe familien.

Kommunen vil motta økonomisk støtte fra staten i fem år fra bosetting, det mente flertallet ikke holder. I Nordnorsk Debatt den 18.1.20 henvender Katrine Boel Gregussen (SV) seg til Senjas nye ordfører og ber om at saken også behandles i den nye kommunen og appelerer, som sine meningsfeller, til at humanitære hensyn vektlegges.

Har IMDi anmodet Lenvik eller Senja om å bosette familien? Kristian Mellingen, seksjonsleder i bosettings- og kvalifiseringsavdelingen hos IMDi svarer: «IMDi har vært i dialog med Lenvik kommune. Så langt har vi imidlertid ikke formelt anmodet kommunen om bosetting av familien. Det har vært basert på en helhetsvurdering, hvor blant annet kommunens kapasitet er et element. Vi vurderer dette fortløpende.»

Det virker litt uklart på hvilken måte kommunen ikke har kapasitet. Er ikke helsetilbudet godt nok, eller har Lenvik antydet boligmangel, eller at de ikke har råd?

Familien har oppholdstillatelse og er norske. Vi andre nordmenn kan flytte til hvilken kommune vi vil, selv om vi har en sykdom. Selvfølgelig, ellers hadde samfunnet diskriminert oss alle. Dersom vi tenker oss at innbyggere ble rangert som en ønsket eller uønsket vare ut fra hvor for stor profitt vi genererer, så er vi inne i et sci-fi-lignende skrekkunivers der menneskeverdet er eliminert. En ideologi intet demokrati vil være bekjent av. Tanken er dypt ubehagelig, derfor må alle være på vakt og ta grep når noen likevel havner i en slik situasjon.

Jeg beskylder ingen politikere i tidligere Lenvik eller dagens Senja for å ha et slikt fryktinngytende verdigrunnlag. Det refereres om bred empati med familien. Spørsmålet er om lokalpolitikerne ser og tar ansvar når det overordnede systemet svikter individet, og barnas rettigheter ikke ivaretas? Den som ikke griper inn er medskyldig i at urett fortsetter. Det finnes ingen nøytral posisjon for den som ser på at menneskeverdet krenkes, verken når det gjelder mobbing i skolegården eller i det politiske liv.

Kanskje blir man lett for lite systemkritiske i et godtfungerende samfunn. Nav-skandalen er et eksempel på det, der mange ble uskyldig dømt og fengslet på grunn av feil praksis av loven. Både innad i Nav, eksterne jurister og helt opp i regjeringen ble det varslet om feilen for lenge siden. Likevel reagerte ingen på varslene, noe som i dag har gitt de ansvarlige et enormt forklaringsproblem, både moralsk og juridisk. Den ansvarlige ministeren ble nylig byttet ut, med et mistillitsforslag hengene over hodet.

Det finnes paralleller mellom Nav-skandalen og mekanisme i denne saken. Man ser at familien trenger å få bo samlet, stabilitet og forutsigbarhet. Få mulighet til å starte et liv. De er knyttet til kommunen og vil bosette seg her. Men man lener seg på den gjeldende praksisen, selv om den åpenbart ikke ivaretar familiens menneskerettigheter.

Når det statlige opplegget kommer til kort, må det lokale systemet trø til om man kan. Det motsatte er ansvarsfraskrivelse. Det er betryggende at vi har politikere som reagerer når menneskerettighetene brytes. Nå bør Senja behandle saken, ønske å bosette og gå i en konstruktiv dialog med IMDi om hva som er mulig.

Til det økonomiske spørsmålet, er det betenkelig å argumentere med at det blir dyrt, så lenge andre nordmenn ikke vurderes likt. Situasjonen er også et unntak. Dessuten, som Gregussen påpekte i sitt innlegg til ordføreren, har kommunen hostet opp svimlende summer til næringslivet. Politikk er fremdeles valg og prioriteringer. Vil ordføreren i Senja, Tom-Rune Eliseussen, bidra til å løfte saken i den nye kommunen? Det har ordføreren valgt å avstå fra å kommentere, til tross for flere henvendelser.

Budsjettsprekken på nærmere 50 millioner til Klubben og lakseoppdrett ble glatt godkjent. Nå er det på tide at politikerne viser at den moralske kapitalen til Senja virkelig matcher verdigrunnlaget nasjonen støtter seg mot: FNs menneskerettigheter. Vi graderer ikke menneskeverd.