Det grusomme vi må tåle å lese, tåle å se. For å forstå

  Foto: Trond Sandnes (tegning)

Det er ord som beskriver de pårørendes ekte og usminkede følelser

Steinulf Henriksen, sjefredaktør i Folkebladet

SØNDAGSAVIS: Historiens første og eneste søndagsutgave av Folkebladet, 19. juli 1998, da nyheten om drapet ble kjent. 

UNDERSØKELSER: Kripos-etterforskere i arbeid i branntomta i juli 1998. Funnene som ble gjort var helt avgjørende for oppklaringa 20 år senere.  Foto: Elisabeth Krey Jenssen

I RETTEN: Trond og Tone Bendiktsen i rettssalen i Nord-Troms tingrett i vår.   Foto: Terje Mortensen, VG

kommentar

Mer enn 21 år er gått siden drapet på Marie-Louise Bendiktsen på Sjøvegan — og nå er forhåpentligvis en endelig sluttstrek satt. Men noen glemmer aldri — de nærmeste pårørende får aldri fred fra marerittet og tankene. Men forhåpentligvis får de det nå litt bedre, gradvis.

Søskenparet Trond og Tone Bendiktsen har valgt åpenhet, både rundt følelser og fakta, etter at dommen falt. Det er usminket, det er brutalt og det er så ærlig at det gjør fysisk vondt å lese og vondt å se. Men dette er det grusomme vi må tåle — for å forstå.

Onsdag denne uka ble den tidligere asylsøkeren fra Sri Lanka dømt i Hålogaland lagmannsrett til 17 års fengsel for drapet på 59-årige Marie-Louise Bendiktsen i juli 1998. I Nord-Troms tingrett ble den nå 39 år gamle mannen i vår dømt til 11 års fengsel. Usikkerhet rundt hans alder var årsaken til at tingretten landet på 11 år. Saken ble anket, og i mellomtiden kom nye beviser fra Sri Lanka, som slo fast at han var over 18 år da drapet skjedde. Selv hevdet han at han var under 18 år, noe som var helt avgjørende for straffeutmålingen.

I 21 år har drapssaken ridd søskenparet, den nærmeste slekt og hele Sjøvegan-samfunnet som en mare. Drapssaken er i nasjonal sammenheng helt unik. Både fordi det gikk 21 år før den ble løst, etter å ha vært henlagt flere ganger. Men også fordi ny DNA-teknologi gjorde det mulig å få treff på spor som ble funnet på avdøde.

Den 39 år gamle tamilen ble pågrepet på Oslo lufthavn i fjor sommer etter å ha oppholdt seg i utlandet i en årrekke. Han boddde på Sjøvegan i en lengre periode som asylsøker på 1990-tallet, men fikk aldri lovlig opphold i Norge. Da han søkte visum i Norge i 2018 sto politiet klar og pågrep mannen på Gardermoen.

Da hadde både familiemedlemmer og mange i Sjøvegan-samfunnet for lengst gitt opp. Bare de færreste trodde saken noen sinne ville bli løst. En av dem var tidligere lensmann Hans Roar Rasmussen i Salangen. Han fulgte saken fra dag èn, var med på oppklaringen og vitnet i retten. Søskenparet Bendiktsen er han evig takknemlig for hans utrettelige innsats og en nærmest ufattelig stahet om å aldri gi opp. At 39-åringen nå har fått sin dom, og at saken er brakt til en ende, er det også mange andre som setter uendelig pris på — med det eneste lille forbehold om at saken kan bli anket til Høyesterett. Men om den havner der er lite sannsynlig — og uansett er det trolig bare straffeutmålingen som vil bli gjenstand for behandling.

Det er umulig å sette seg inn i hvilke lidelser den nærmeste familie, og spesielt Tone og Trond Bendiktsen, har vært gjennom i disse 21 årene. Jeg tror man må oppleve det selv for å forstå sjokket, fortvilelsen, sorgen og sinnet. Fire år før drapet døde faren deres, Salangen-ordfører Håkon Bendiktsen, brått og uventet. Så kom husbrannen sommeren 1998, funnet av moren Marie Louise i brannruinene — og så nyheten om at hun var blitt voldtatt og drept, og at drapsmannen hadde satt fyr på huset for å skjule sine spor.

Trond H. Bendiktsen, som nå er 57 år og i dag bare to år yngre enn moren da hun døde, valgte torsdag å legge ut flere Facebook-poster som har blitt lest av mange og vakt oppsikt. Han refererer til dommens setninger om at «tiltalte ... voldtok Marie Louise Bendiktsen og stakk henne 13 ganger med kniv eller knivlignende gjenstand i ansiktet, halsen, skulderregionen og brystet slik at hun døde». Og så skriver Trond: «Grusomt. Brutalt, Umenneskelig, Ubeskrivelig. Det river meg i filler å oversette de enkle setningene til bilder/tanker om hva mamma måtte oppleve før hun trakk sitt siste sukk. Men nå er det over. Nå kan mamma endelig hvile, håper jeg. Nå kan vi andre også hvile. Håper jeg. Rettferdighet — i hvert fall i norsk fotformsko-målestokk — er delt ut.»

Trond Bendiktsen har også lagt ut bilder av ei «dukke» i isopor som ble vist fram i tingretten, som viser hvor moren ble påført de 13 knivstikkene. «Hvorfor «må» jeg nå legge ut dette? Jeg må ikke. Jeg ønsker. Jeg ønsker å vise for hele verden hva (....) faktisk gjorde (i tillegg til voldtekt og en nøye planlagt brannstiftelse for å skjule drap og voldtekt. Og å holde alt skjult i 20 år. Og nekte for alt, lyve på alderen, og å oppkonstruere ville sex-historier om mora vår). For at det skal bli enda lettere å forstå hvorfor også 17 år egentlig føles som en for mild dom».

I intervju med Folkebladet sa Trond Bendiktsen denne uka at han mener at drapsmannen aldri burde slippe ut av fengsel og ut blant folk igjen.

Selvsagt er det fritt opp til hver enkelt å lese om og se de grufulle detaljene. Men vil du forstå, må du tåle. Dette er virkeligheten, det er ord som beskriver de pårørendes ekte og usminkede følelser. Det er bilder som viser en brutal handling, hinsides all fornuft. Men det skjedde.

Håpet må være at Tone og Trond Bendiktsen — og den øvrige slekt og familie — nå kan finne en slags ro. Og at også et helt samfunn på Sjøvegan kan sette en form for sluttstrek.

Å glemme blir vanskelig, for noen helt umulig.

  • Trond Bendiktsen har godkjent at jeg refererer fra hans Facebook-poster.
  • Og for ordens skyld: Trond Bendiktsen jobbet som journalist, desksjef og nyhetsredaktør i Folkebladet fram til 1996, og senere i konsernet Folkebladet er en del av.