Folkelig fest fortjener støtte

  Foto: Trond Sandnes (tegning)

Er det folkelige og brede kulturtilbudet ikke «fint nok»?

Steinulf Henriksen, sjefredaktør i Folkebladet
kommentar

«Tenk hvis livet bare besto av å jobbe, spise, sove og gå på do? Hva skulle vi gjort uten kultur? Kultur, det er jo selve livet».

Omtrent slik ordla han seg, min filosofiske venn, med halvliteren i hånda og DDE på scenen under Finnsnes i Fest for noen år siden. Vi var midt inne i en diskusjon om hvor viktig festivaler, konserter, bygdedager og all mulig annen kultur egentlig er for oss. Viktigere enn vi tror og skjønner. Tror jeg.

Derfor er det så viktig ta vare på og dyrke fram og gjødsle kulturlivet. Men det er en skjør plante. I det offentlige — i kommunene, på fylket og i statsbudsjettet, blir kultur alt for ofte en salderingspost når hestene bites. Derfor er debatten som nå går, og som kunsthåndverker Ina Gravem Johansen fra Kårvikhamn så ypperlig yppet til debatt om med sin kritiske kronikk «Senja kommune — en kunstpolitisk blindsone?», så viktig. Viktig når en ny kommune skal bygges, og viktig når politiske prioriteringer skal gjøres i framtida.

Folkebladet-TV: Sjefene om festøkonomien [+]

Det er viktig å stå opp politisk for kulturlivet. Men det selvsagt ikke enkelt når vi sliter med å ha penger nok til verdig eldreomsorg og andre basale tjenester. Men i verdens rikeste land er det ingen grunn til å være stolt av at vi bruker knappe 15 milliarder kroner og under fem prosent av statsbudsjettet på kultur.

For støtte trengs. Selv om det aller, aller meste som rører seg i kulturlivet blir skapt på dugnad, av frivillige, av ildsjeler, av arrangører som tar stor økonomisk risiko — er det åpenbart at store deler av kulturtilbudet er avhengig av offentlig støtte eller sponsorer for å rulle rundt økonomisk. Kulturtilbud blir sjelden eller aldri noen gullgruve. Men her kommer også min kjepphest ridende:

Det offentlige, enten det er på kommune-, fylkes eller statlig nivå, retter en svært stor andel av kulturmidlene inn mot «smal» kultur og kunst. Det er i utgangspunktet en klok og fornuftig politikk, fordi viktige kulturarrangementer som Riddu Riddu, Illios, Nordlysfestivalen, Festspillene i Nord-Norge og en hel skog av andre i utgangspunktet litt «smale» festivaler aldri ville eksistert — i alle fall ikke med den kvalitet de tilbyr i dag — uten offentlig støtte eller velvillige sponsorer.

Men — det er betydelig verre og vanskeligere når vi kommer til mer folkelige festivaler. Bare spør arrangører av Millionfisken, Rossfjordrocken og Finnsnes i Fest. Dette er de største publikumsmagnetene i vår region, men å få offentlig støtte er like vanskelig som å presse kaviar inn i tuben. Rossfjordrocken fikk avslag på alle sine søknader, og gikk i år dundrende underskudd. Millionfisken fikk stygge tall i fjor, og Finnsnes i Fest har knapt hatt overskudd en eneste gang etter flere tiår med festivaler som har beriket byen i Midt-Troms.

Hvorfor er det slik? Er det folkelige og brede kulturtilbudet ikke «fint nok»? Er det bare slik at så snart det er antydning til litt rølp og rock`n roll så diskvalifiserer det for offentlig støtte? Og hvor går egentlig skillet mellom ei kunstutstilling, en filmfestival og en rockekonssert? Alt faller jo trygt ned innefor rammene av kulturbegrepet. Men tersklene, reglene og den politiske velvilje er helt annerledes så snart det blir fest og folkelig.

Stadig dyrere artisthonorarer, kostnader til rigg, fasiliteter og utstyr — og ustabile værguder — har tatt knekken på mer enn èn festival. De siste årene i Troms er det vel bare Bukta i Tromsø og Bakgården i Harstad som har tjent stabilt med penger og bygd opp nødvendig egenkapital.

De som bidrar til de folkelige festivalene, og tar hinsides risiko, fortjener mer offentlig anerkjennelse!