Historien som aldri slutter

  Foto: Trond Sandnes (tegning)

Vi kan ikke leve med denne «Never ending story» herfra til evigheten

Sjefredaktør Steinulf Henriksen i Folkebladet
kommentar

Det er all grunn til å betvile at fylkesråd for samferdsel i Troms, Ivar B. Prestbakmo (Sp), til daglig går rundt å nynner på filmmusikken fra «The never ending story», den berømte eventyrfilmen fra 1984. Men det er Prestbakmos lodd i livet som øverste politiske sjef for veiene i Troms å stadig gjenfortelle den samme historien, hver eneste vår — fortellingen som aldri tar slutt.

Og det er ingen god historie å fortelle, heller som en blanding av dårlig skrekkfilm og kriminalroman — når Prestbakmo skal beskrive de elendige vårveiene i fylket vårt. De harde fakta er at etterslepet på vedlikehold i Troms er på mellom seks og åtte milliarder kroner. Dersom vi skal holde samme tempo i vedlikeholdet som i dag vil det ta 40 år å oppgradere veiene til akseptabel standard. Og i løpet av de 40 årene vil selvsagt veiene slites ned igjen flere ganger — og det er ikke tatt med i regnestykket...

Men andre ord: Dette går aldri opp. Derfor hører vi stadige repriser i Prestbakmos historiefortelling: Det må settes opp et nasjonalt etterslepsprogram for fylkesveiene i Norge, og det er staten som må ta ansvar. Troms fylke har ca. ti prosent av etterslepet, og det handler om enorme summer. Men Prestbakmos krav er åpenbart på sin plass, det vet alle som har kjørt på — ja de fleste veier som ikke heter E6 eller E8 i Troms.

Historien om veinettet i Troms har et annet dystert bakteppe: Tungtransporten øker i hele fylket, ikke minst på sjømatveiene. En av Prestbakmos bekymringer er at trafikkgrunnlaget som legges til grunn for beregning av behovet for veiutbedringer i Nasjonal transportportplan faktisk ikke tar hensyn til at andelen av tungtransport er større her enn eller i landet. Med andre ord: Vi «straffes» for at vi ikke har jernbane! Dobbel straff!

Argumentene står i kø for at de «jernbaneløse» fylkene i nord politisk må plasseres i en egen kategori når det kommer til nasjonale veimidler. Det må skje samtidig som det holdes sterkt regionalpolitisk trykk på kampen for jernbane i nord. Det handler ikke om enten eller, men både og. Samtidig må den ekstraordinære satsingen på sjømatveiene og de såkalte «flaskehalsene» ha høyeste prioritet. Og det handler ikke bare om å rette opp svinger og kurver, utvide smale passasjer og oppgradere trange tunneller. Den generelle standarden må heves mange hakk. Det er forstemmende å se at veistrekninger på Senja, som ganske nylig er asfaltert, i løpet av bare en høst og vinter er fullstendig ødelagt igjen av alt for tunge og alt for mange vogntog som dundrer forbi.

Ivar B. Prestbakmo skal være glad for at han slipper å være historieforteller om de kommunale veiene. Her har mediene mer enn nok materiale å ta av. Bildene fra gjørmeveier i full oppløsning over hele fylket er nesten ikke til å tro. Vi har sett det før, men det blir bare verre og verre. I år har busser nektet å kjøre på flere veier i vår region, og flere titalls unger har ikke kommet seg på skolen. Bønder på innlandet har vært nødt til å slå ut melka, og både næringsliv og effentlige tjenester som post og hjemmehjelp settes på store prøver.

Også bolysten og gleden over å leve litt utenfor de litt mer sentrale strøk settes på prøve. Når bare det å dra på hytta eller komme seg ut i naturen blir en uoverstigelig utfordring er noe blitt riv, ruskende galt. Der de store byene har bekymringer for luftkvaliteten på grunn av støv fra piggdekk og gammel strøsand, har mange av oss i distrikts-Troms mye mer grunnleggende problemer: Vi kommer oss rett og slett ikke fram. Eller tilbake.

En liten trøst er at det snart blir litt bedre. Men historien vil gjenta seg. Og vi kan ikke leve med denne «Never ending story» herfra til evigheten. I alle fall hvis politikerne mener at vi skal opprettholde bosettinga også utenfor byene — der de store verdiene hentes fra.