Hva skulle vi gjort uten dem?

  Foto: Trond Sandnes (tegning)

Når biter av et velfungerende velferdssamfunn begynner å smuldre bort, kan det gå skremmende fort

Steinulf Henriksen, sjefredaktør i Folkebladet
kommentar

Spør pub-eieren i Oslo. Spør blikkenslageren i Trondheim. Spør bygg-entreprenøren i Tromsø. Spør sjømatprodusenten på Senja. Spør renholdsfirmaet på Finnsnes.

Svaret er det samme: Vi er fullstendig avhengig av innvandrere for å få hjulene til å rulle rundt. De bidrar med kompetanse, de bidrar til verdiskaping, de tar jobbene «vi nordmenn» ikke vil ha, de opprettholder bosetting i distrikts-Norge — og de er ildsjeler i idrett, kultur og organisasjonsliv.

Denne uka offentliggjorde Statistisk Sentralbyrå (SSB) materialet «Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre». Det setter tall på det vi alle ser og hører: Norge får stadig flere innvandrere — i 2018 økte antallet med 18.400 til totalt 765.000, eller 14,4 prosent av den totale befolkning. Flest personer med innvandrerbakgrunn, enten de er fra Sverige, Sveits, Singapore, Somalia eller hvor som helst ellers på kloden, har Oslo, både i prosent og antall. 33,4 prosent, ganske nøyaktig hver tredje Oslo-borger, kommer opprinnelig fra et annet land. Men også Midt-Troms er godt representert på statistikken.

Besøker du et pauserom til en av aktørene i fiskeindustrien på Senja er det et språklig sammensurium av en annen verden, en internasjonal smeltedigel man knapt skulle tro var mulig å finne langt ute i havgapet. Antall nasjoner representert kan ikke telles på to hender lenger. Det går mye i østeuropeiske språk, men det summer både i asiatisk, afrikansk og ulike europeiske språk. På Husøy, for eksempel, er en stor «koloni» fra Portugal nå fast representert. De bidrar ikke bare til å betjene maskiner hos Brødrene Karlsen — de er aktive i bygdas idretts- og kulturliv.

Mest synlige er våre nye landsmenn i Torsken. Hver fjerde torskenværing kommer nå fra utlandet, 223 i tallet — som utgjør 24 prosent. Du møter dem over alt; i fiskeindustrien, på gata, på skolen og i barnehagen, på puben og i butikken. Rådmann Lena Hansson rapporterer at mange tar med seg hele familien, bosetter seg og kjøper hus — mens andre kommer for èn sesong og forlater igjen. Kommunen jobber kontinuerlig med å integrere dem. Et av tiltakene er internasjonal kafè på biblioteket.

Men det er også noen utfordringer. Hansson sier det er utfordrende når det begynner å bli så mange innvandrere fra samme nasjon at de danner sitt eget miljø. Det er da kommunen trenger ressurser og virkemidler for å bryte opp og integrere — for å få et solid, sammensatt og inkluderende lokalsamfunn.

For lokalsamfunn som Torsken er innvandrere helt avgjørende for å opprettholde næringslivet og andre avgjørende samfunnsstrukturer. Du trenger ikke være samfunnsforsker for å forstå at bare slik kan et lokalsamfunn som Gryllefjord overleve på lang sikt. Alternativet ville åpenbart vært en gradvis avfolkning, år etter år. Og når biter av et velfungerende velferdssamfunn begynner å smuldre bort, kan det gå skremmende fort. Det har vi mange historiske eksempler på, ikke minst i små norske kystsamfunn.

Men dette er ikke bare ei utfordring i våre små samfunn. Uten innvandrere og tilgangen på arbeidskraft de representerer, ville næringslivet møtt veggen og folketallet i Norge gått dramatisk ned. I fjor ble det født bare 55.100 barn i Norge. Fruktbarhetstallet er nå nede i 1,56 pr kvinne, og det er det laveste som noen gang er målt her i landet. Jenter investerer mer i utdanning, og jo eldre de blir, jo mindre sannsynlig er det at de blir mødre. Statsminister Erna Solberg er ikke alene om å være bekymret for nettopp det.

Men vi kan altså stole på innvandrerne. Heldigvis er Norge et attraktivt land å komme til for å bo, leve og arbeide. Det skal vi være glade for. I tida framover bør debatten om innvandring handle mer om dette — og om hvordan vi på best mulig måte får våre nye landsmenn til å trives hos oss. Integrering er et annet ord for det.