Fjellet som truer

  Foto: Trond Sandnes (tegning)

De som kjenner fjellet, har erfaringer og har sett hvor galt det kan gå, er de beste til å gi gode råd og advare de som besøker oss og søker en ekstrem opplevelse.

Sjefredaktør Steinulf Henriksen i Folkebladet
kommentar

Så har det skjedd igjen. Vi kjenner historien, vi har sett det før — og vi vet at det vil skje igjen: Skiløpere som utfordrer fjellheimen i Troms — ofte utlendinger — og som på sin farefulle ferd utløser skred og store redningsaksjoner.

Tre finske og en svensk skiløper er i skrivende stund fortsatt savnet etter en tur i Blåbærtiden i Tamokdalen onsdag. To ble lokalisert fredag ettermiddag. Alt tyder dessverre på at de fire er omkommet etter å ha blitt tatt av et stort skred i det svært skredutsatte fjellet. Leteaksjonen pågår, men er svært krevende — både på grunn av vårforholdene, men ikke minst fordi det er forbundet med stor risiko å sende letemannskaper inn i rasområdet. Søk med helikopter har derfor vært eneste mulighet hittil.

Statistikken fra fjellheimen i Troms er dyster de siste årene. Siden 2004 har 30 mennesker mistet livet i snøskred i fylket. Skiturister fra utlandet er i stort flertall — samtlige skiløpere som har omkommet de siste seks årene er utlendinger. I samme periode har utenlandske skiløpere i farlig terreng vært årsak til stort sett alle utrykninger ved skred i fjellet.

Dette kan verken myndigheter, politi, helsevesen eller turoperatører la fortsette. Spørsmålene står i kø: Er informasjonen god nok til spesielt utlendinger som legger ut på tur i krevende fjellmassiver i Troms? Vet skituristene nok om plutselig skiftende værforhold, vekslende temperaturer og uforutsigbare snøforhold — og at det er mer regelen enn unntaket i fjellene våre vinterstid? Vet de nok om mørketid og et kystklima som kan gjøre fjellmassivene til potensielle dødsfeller på bare timer?

Både på Senja, i Tamokdalen og andre steder i indre Troms, på øyene utenfor Tromsø og i Lyngen har fjellturismen eksplodert både på sommer- og vinterstid. Det skal vi i utgangspunktet være glade for. Fjellmassivene våre er verdenskjent blant ski- og snowbordelskere, reportasjene i internasjonale medier om bratte og utfordrende fjellsider som stuper ned mot havet er utallige. Det finnes ikke noe lignende andre steder på kloden, og den arktiske fjellheimen lokker både erfarne og litt mer uerfarne turister nordover.

Alle skjønner at det er stor risiko knyttet til å kaste seg ned stupbratte fjellsider, men også å klatre opp for å komme dit. Det er også derfor mange trigges av slik ekstremsport. Men selv om dette er fantastisk reklame for Troms og sørger for svært mye penger i kassen både for turoperatører og lokalt næringsliv, kan vi ikke la dette fortsette uten å ta grep.

Først og fremst handler det om informasjon. Informasjon om ulykkene er i seg selv preventivt, men turistene vil fortsette å komme. Derfor må turoperatørene settes i stand til å gi så presis informasjon som mulig, og her har også myndighetene et ansvar ved å sørge for så god skredvarsling som overhodet mulig, og tilgang på all mulig teknologi for å kunne beskrive forholdene i fjellet, fortelle hva som vil møte skientusiastene og hva de faktisk risikerer.

Å ha lokale kjentfolk er gull verdt. De som kjenner fjellet, har erfaringer og har sett hvor galt det kan gå, er de beste til å gi gode råd og advare de som besøker oss og søker en ekstrem opplevelse.

Det er ganske åpenbart at det fortsett er mye å gå på i informasjonsarbeidet, når det hver eneste vinter oppstår hendelser og igangsettes redningsaksjoner. Og skredvarslingen kan alltid bli bedre, selv om den er god i Norge med tjenester som varsom.no og et svært profesjonelt meteorologisk institutt. Men vet de utenlandske skiløperne nok om dette?

Hver eneste vinter får vi oss nye vekkere, og med den eksplosjonen vi ser i ekstrem fjellturisme vil vi vekkes stadig oftere og stadig mer brutalt. Nå har det skjedd igjen — og vi må gjøre noe. Det har ikke minst de mange hundre frivillige letemannskapene fortjent.