Omtrent samtidig som Donald Trump og Kim Jong-un utvekslet sine historiske håndtrykk, kom nyheten om at USA skal trene 700 soldater i Norge, med fast tilstedeværelse på Værnes og Setermoen.

For Trump er dette en fjert i orkanen av viktige sikkerhets- og forsvarspolitiske manøvre for tiden verden rundt, inkludert Korea-halvøya. Sannsynligheten er vel stor for at han ikke aner noe som helst om hva hans soldater foretar seg i Norge, kanskje bortsett fra at han vet at det lille landet som ligger nesten på Nordpolen faktisk har en grense mot Russland.

Men for Norge, og Nato, er det et svært viktig forsvarspolitisk grep vi nå er vitne til. Og det er omstridt, og slett ikke ukontroversielt. Amerikanske soldater har lang tradisjon for å øve i Norge, ikke minst i indre Troms. Den store forskjellen er at soldatene nå skal være her fast, året rundt, riktignok i et rotasjonssystem. Mens de amerikanske soldatene tidligere har kommet til nord for å delta i strengt tidsbegrensede øvelser, vil de nå etablere to baser der det til enhver tid skal trenes i norsk klima.

SV og andre kritiske politiske røster mener Norge nå utfordrer en årelang fastlagt basepolitikk, og at vi med en slik beslutning utfordrer vår store nabo i øst på en unødvendig måte. Og reaksjonen fra den russiske ambassade har heller ikke latt vente på seg. På Facebook skriver ambassaden at dette vekker «alvorlig belymring», og at beslutningen er i strid med det norske vedtaket fra 1949 om «å ikke åpne baser for fremmede lands stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep». Og fortsetter med at dette er en «tydelig uvennlig» handling, og advarer mot at dette «ikke vil forbli uten konsekvenser».

Reaksjonen fra Russland er ikke uventet, og i tråd med det vi har sett før. Og forsvarseksperter i Norge mener russerne «ikke har noe de skulle ha sagt» etter annekteringen av Krim og årevis med sabelrasling helt opp til den norske grensen og ikke minst i havområdene i nord. Og det er en viktig nyanse: De amerikanske soldatene er her utelukkende for å øve, mannskapene byttes ut fortløpende, og regjeringen mener vi derfor opererer i tråd med norsk basepolitikk.

Utgangspunktet vårt for å akseptere, og faktisk være fornøyd med, at flere hundre soldater skal oppholde seg fast i indre Troms, er at USA er Norges viktigste sikkerhetsgaranti i en ustabil verdenssituasjon. At amerikanske soldater kommer Norge til unnsetning ved et overfall har vært både bærebjelke og logikk i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk siden den kalde krigen. Vi er rett og slett avhengig av USA – og Nato – for å framstå avskrekkende og troverdig i dette bildet.

Og dersom amerikanske og andre allierte soldater skal bistå oss, må de også kjenne oss og vite hvordan det er å operere i et krevende nordnorsk terreng og arktisk klima. Å komme til Norge på tidsbegrensede øvelser er ikke godt nok, mener forsvarsstrategene. Soldatene må øve mye og systematisk, og de må trene sammen med norske soldater og andre allierte. Å sende soldater ut i arktisk klima, ikke minst på svarteste vinteren, uten å vite hva det handler om, er direkte uansvarlig. Skal sikkerhetsgarantien være verdt noe, må vi vite at det er kapasitet og kvalitet som leveres fra soldater som «kan» Norge.

Det er selvsagt et paradoks at regjeringen er svært defensiv i strategien for landmakten i vår region, samtidig som amerikanerne tas i mot med åpne armer. Hærhelikoptre flyttes fra Bardufoss, innkjøp av nye stridsvogner til Setermoen utsettes og 2. bataljon på Skjold plukkes fra hverandre. Men det er lov å ha to tanker i hodet samtidig. Å nekte USA å etablere en bataljon på Setermoen hjelper oss i alle fall ikke.