Vi har visst det lenge. Men den siste uka har vi sett det tydeligere enn noensinne; Hvilken enorm sprengkraft Facebook har, hvor farlig denne kraften kan være — og hvordan den truer demokratiet.

To ulike hendelser, nasjonalt og globalt, har satt en støkk i mange av oss: Først rystes Norge av en nesten-regjeringskrise av historiske dimensjoner, utløst av en Facebook-post fra landets justisminister. Krisen ble avverget, men justisministeren måtte gå av. Vi opplevde altså historiens første statsrådsavgang forårsaket av Facebook. Dersom Sylvi Listhaug hadde sagt det hun skrev på Facebook i en stortingsdebatt, ville hun hatt alle muligheter til å ro seg i land i neste innlegg fra talerstolen, og trolig berget jobben. Men på «talerstolen» Facebook tok det full fyr umiddelbart, og Listhaug var i realiteten sjanseløs. Selv om hun etterhvert beklaget.

Neste hendelse: Britiske Channel 4 avslører ved bruk av skjulte opptak at konsulentselskapet Cambrigde Analytica (CA) har brukt personlige opplysninger om 50 millioner amerikanske Facebook-brukere til å påvirke det amerikanske valget. Data og adferdsvitenskap fra Facebook har blitt analysert og brukt til å bygge opp psykologiske profiler, som igjen har blitt solgt til Trump-kampanjen. Det skjulte opptaket viser at CAs menn skryter uhemmet av hvordan de på denne måten har manipulert valg over hele verden.

Om Hillary Clinton kunne vært USAs president i stedet for Donald Trump uten Cambrigde Analyticas høyst tvilsomme metoder, får vi aldri vite. Men det er slett ikke usannsynlig — valgresultatet var uhorvelig jevnt og Clinton fikk i sum flere stemmer enn Trump. Bare tanken bør framkalle svettetokter hos alle som er opptatt av demokratiske prosesser og rettssikkerhet.

At sosiale medier er våpen med enorm sprengkraft og global rekkevidde, har vi sett mange eksempler på de siste årene; Politiske opprør og demonstrasjoner organiseres på sekunder, hat, frykt og løgn spres med noen få tastetrykk, og informasjon — både sann og usann — deles med lynets hastighet. At enorme mengder private opplysninger vi legger fra oss på Facebook blir misbrukt på den måten vi har sett nå, er både nytt og rystende, og et anslag mot både personvernet, demokratiet og rettsikkerheten.

Da hjelper det lite med et «unnskyld, og vi skal aldri gjøre det igjen» fra Facebook-sjef Mark Zuckerberg. Hvem kan stole på det? Uopprettelige skader kan allerede ha skjedd både hos Facebook og andre teknologigiganter, det finnes trolig ikke hundre prosent sikre metoder for å hindre at det skjer igjen, og vi har alle hørt om hackere som ikke lar seg stoppe av all verdens brannmurer, koder og sikkerhetsnett.

Men vi som brukere av sosiale medier har også et ansvar. Det handler om hva vi gir fra oss, hva vi finner på å mene og hva vi deler — for det er disse opplysningene de globale teknologigigantene misbruker. Listhaug-saken er et alarmerende eksempel på hvor kort tid det kan ta fra en tanke dukker opp i hodet ditt og du lirer av deg ei setning eller to — til det er full fyr på sosiale medier og både regjeringskrise og tillitskrise.

Vi kan drømme oss tilbake til tiden da vi skrev våre ytringer i et brev, satte på et frimerke og kanskje ventet til neste dag før vi sendte det til avisa. Da kunne vi tenke oss om, angre vårt politisk raseri eller våre hatske, ubegrunnede angrep på gud og hvermann — og kaste brevet i søpla. Den tiden er forbi.

Kanskje burde alle fått innstallert en «skrivesperre» på tastaturet, etter modell av alkolås. Mer realistisk er at både «folk flest», politikere og politiske partier burde bry seg mer om folkeskikk og etiske kjøreregler. Ikke for å hindre debatt eller avskjære folk flest fra å mene noe i viktige politiske spørsmål. Det er imidlertid forskjell på engasjement og meningsbrytning og det vi alt for ofte er vitne til: Hatretorikk ment for å såre og ramme folk som tenker annerledes.