Drammen kommune er politianmeldt for det oppsiktsvekkende vedtaket posisjonen (Høyre, Frp, KrF og Pensjonistpartiet) banket gjennom sist uke: De vil bare ta imot ukrainske flytninger. Åpenbar rasisme og diskriminering som de fleste heldigvis rister på hodet av. Men saken har likevel relevanse til andre kommuner.
Det som skjedde i Drammen reflekterer noen betenkelige prosesser som går igjen. Klikkdannelser og debatter som foregår bak lukkede dører. Gruppepress som påvirker vedtak. Antidemokratiske og tvilsomme mekanismer som er med på å definere samfunnet.
Drammen tegner et bilde av lokaldemokratiet som er temmelig likt mobbemekanismene vi vil til livs i skolegårdene. Bøllene i den dominerende gjengen drar med seg de feige etterdilterne som verken vil skille seg ut eller konfrontere. Som foretrekker å være på lag med mobberne fremfor å markere motstand mot møkka.
Dagen etter det flaue vedtaket, som minnet om et ideologisk manifest fra tankesmia til Ku Klux Klan, gikk Turid Thomassen (KrF) ut i riksmediene og klaget sin nød. Gjennom ørten vers med sutring fikk vi høre hvor tungt hun hadde det med å være den avgjørende stemmen for det diskriminerende vedtaket.
Det om at her er bare hvitt kristenmannsblod velkommen når nøden rammer. Vedtaket som statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) kontant avfeide som ulovlig og dessuten helt på tyttebærtur for en kommune å blande seg i. Siden prinsippene for flyktningepolitikk er et statlig ansvar å definere. I Norge baserer denne seg på et reelt behov for beskyttelse, samt innspill fra de som har oversikt over hvor skoen trykker mest, nemlig FN. Ikke synsingen til folkevalgte hobby-politikere fra Drammen. Heldigvis.
Det er ikke synd i mennesker som sitter på maktposisjoner fordi de må ta valg, selv ikke når de gir etter for press og misbruker tilliten de har fått fra velgerne
Men Turid Thomassen er likevel svært interessant. Fordi hun åpent forteller at hun stemte totalt i strid med egen og partiets overbevisning, på grunn av gruppepress fra de andre posisjonspartiene. Hun sviktet i rollen som politisk representant og søkte sympati og syndeforlatelse gjennom offentlig skrifting.
Stakkars den gjengen som har stemt på KrF i Drammen, de fikk ikke akkurat det partiprogrammet lovet. Men der stopper også sympatien. Det er ikke synd i mennesker som sitter på maktposisjoner fordi de må ta valg, selv ikke når de gir etter for press og misbruker tilliten de har fått fra velgerne.
Heldigvis ser vi ikke ofte vedtak som får Quislings sorteringssamfunn til å virke tannløst og vagt. Men det at politikere lar seg presse av flertallet i egen posisjon, er slett ikke uvanlig. Det er forskjell på å «gi og ta litt» i forhandlinger og å tvinge fram stemmer som kræsjer helt med noen partiers ideologi og valgprogram. For eksempel gjennom skyldbelegging og trusler, slik Thomassen vitnet om: Stem lojalt med flertallet, ellers kollapser hele maktposisjonen og du blir ansvarlig for at samarbeidet rakner. Synd Thomassen ikke så at dette alternativet var langt verre.
Det eneste som er bra med farsen fra Drammen, som alle venter at statsforvalteren skal parkere i skuffen for mørkebrunt tull og tøv, er at denne mekanismen for gruppepress i norsk politikk blir tydeliggjort. Med tanke på hvor stor grad den praktiske utformingen av norsk politikk som bestemmes lokalt, er bildet alvorlig.
Heldigvis finnes det eksempler på det motsatte. Lokalpolitikere med ryggrad til å stemme samvittighetsfullt og på tvers av posisjoner og samarbeid. Men det økende problemet med hemmelighold og debatter som tas bak lukkede dører og ikke i åpne fora, vitner om udemokratiske prosesser. Blant annet gruppepress. Spesielt der posisjonsforslagene durer enstemmig gjennom, hele tiden og nesten uten debatt. En styggedom som ikke er et åpent demokrati verdig. Som fratar innbyggere og media muligheten til å gå argumenter, debatter og maktstrukturer i sømmene. En problematikk som i høyeste grad eksisterer i vår region.
Selv om det er en bra ting at Drammen kommune har eksemplifisert denne ukulturen, har de fortjent den harseleringen de nå må tåle. For rasisme og visjoner om sorteringssamfunn er en reell trussel både mot individer, norske grunnverdier samt global fred.
I Norge er heldigvis ikke all makt delegert til lokaldemokratiet, vi fester lit til at Grunnloven setter ned foten for mobbing og diskriminering. Også fra de folkevalgte.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her