Under Senja kommunestyres behandling av innbygger-initiativet fra tidligere Berg og Torsken fortalte Anna Kaja Knutsen (AP) om sviket mot de tvangssammenslåtte kommunene på yttersida. Hun hadde ingen problemet med å forstå frustrasjonen og hvorfor over halvparten av de stemmeberettigete har skrevet under på kravet om løsrivelse, eventuelt etter nye folkeavstemninger.
Da skulle man jo tro hun ville støtte kravet? Når svaret er nei, er begrunnelsen at nettopp sviket, alle bruddene på intensjonsavtalen, har tappet bygdene på yttersida så sterkt at det ikke er noe igjen der ute til å bygge opp igjen kommunene. Et skikkelig Catch 22 altså. I stedet skal bygdenes eksistens sikres med at intensjonsavtalene fra nå av skal overholdes. Ja, det er lett å si når det knapt er igjen lovnader som ikke allerede er brutt.
Ikke overraskende får jeg høre fra folk i min egen kones hjemtrakter: «Du hadde helt rett, dvs. det har faktisk gått enda verre enn det du advarte mot da du holdt foredrag her ute i 2016» (Senjehopen, Gryllefjord, Medby). Triste saker, men som sagt; det visste vi jo. Det er bare å se til andre kommuner som har lidd samme skjebne:
I 1964 tok Tromsø opp i seg Tromsøysund, en kommune som omsluttet byen, halve Hillesøy, dvs. den delen som lå på Kvaløya, og det meste av Ullsfjord. Svensby-området med 171 innbyggere gikk til Lyngen, resten, 2019 personer, til Tromsø som da fikk et areal på hele 2524 km2. Om man gjør et dypdykk ned til grunnkrets-nivå for å undersøke tallenes grimme tale, får man fram statistikk som aldri framgår av de vanlige kvartalsvise kommuneoversiktene, og i det hele tatt kan være vanskelig tilgjengelig.
Sa nei til krav om folkeavstemning — aksjonsgruppa vurderer å ta saken til departementet
Nå vil sikker mange ile til og hevde at dette er en utvikling vi har sett i mange utkantkommuner også. Det er riktig, men ikke i samme grad som i Ullsfjord, som dessuten burde ha nytt godt av synergieffekter fra Tromsø dersom dagen retorikk legges til grunn. Det ble stikk motsatt. Hver vår, i tiår etter tiår, lå f.eks. veien til det gamle kommunesenteret, Sjursnes, som et hullete gjørmehav. Ingen ordfører kunne lenger som ombudsmann og ambassadør ta vare på befolkningens interesser enten det gjaldt samferdsel, tjenester, næringsutvikling eller annet, ingen slugger som lenger slo neven i bordet hos fylke og stat for å løse deres egne lokale saker.
På andre siden av Lyngsalpene ligger Storfjord, så godt som identisk i næringsgrunnlag som Ullsfjord, spredte jordlapper under høye fjell rund en fjord. Folketallet var i utgangspunktet også nesten det samme, og hør nå!: Mens det i Ullsfjord har stupt til under en tredjedel, har det i Storfjord hold seg så godt som konstant gjennom de siste 58 år, ja det er faktisk litt høyere i dag enn i 1964. Tilfeldig? Nei. Ombudsmenn i form av folkevalgte og en stedlig forvaltning som kan kjempe for egen bygds interesser, har enormt mye å si for ethvert lokalsamfunn.
Under folkemøtet i Senjehopen spurte jeg forsamlingen om de trodde intern-veien i kommunen hadde kommet dersom Berg hadde blitt lagt under Lenvik i 1964. Fra salen kom et unisont NEI! Om Torsken hadde fått leve videre, ville det på samme måte vært noen i posisjon til å stå på for å få en tilsvarende intern forbindelse. Den drømmen vil være langt fjernete nå, om i det hele tatt oppnåelig.
Ved fjerning av kommunegrensa forsvinner ikke bare det lokale sjølstyre, men også det siste bolverket mot sentralisering. Her er et eksempel av nyere dato:
Allerede i 2019, bare 7 år etter sammenslåinga med Inderøy, var Mosvik ribbet for det meste, stikk i strid med intensjonsavtalen som sa de skulle få beholde alt de hadde; sykehjem, lege, servicekontor, skole. Nå er det stort sett bare barnehagen som ikke er vedtatt nedlagt. Historia vil vise hvor lenge den lovnaden varer, og nå angrer både folk og politikere, også tidligere ordførere fra Sp, Ap og H. Det hjelper ikke engang om det er det uttalte desentraliserings-partiet Sp som styrer, for hvem kan i lengden stå i mot blårussens regnestykker og kjøttvektas makt? Det er mye mer en ufravikelig regel enn et unntak at eks-kommuners skjebne er å bli en stemoderlig behandlet utkant i en storkommune.
Jeg har bare ett råd å gi yttersida-folket; Ikke gi dere, men gjør som andre i andre eks-kommuner som f.eks. Søgne, Songdalen, gamle Lindesnes, Marnardal, Midsund o.a,. Så lenge dere blir fullstendig overkjørt av makta på Finnsnes, også i dette spørsmålet hvor de ikke engang tør å avholde en folkeavstemning: Gå direkte til departementet for med henvisning til innbygger-initiativet og alle underskriftene kreve at de utreder spørsmålet, og forhåpentligvis reverserer Solberg-regjeringas hårreisende tvangsreform.