Fra Andersdal til Arendal

Jeg har vært i Arendal i denna uka, og sett demokratiet utfolde seg i all sin skjønnhet. Det er imidlertid ikke alle som ser det slik. De fleste som lever av å mene noe, mener at noe er galt når de som mener noe samles på ett sted for å mene noe samtidig, og at alt som blir igjen er en masse meninger, ingen handling — og en fest for eliten. En elite hvori de inkluderer seg selv.

Jeg må innrømme at det var litt morsomt da noen sendte meg en twittermelding som en artigkar hadde laget helt selv. Det sto: «Ser etter en bekjent på Arendalsuka. Han er kommunikasjonsrådgiver, har mørkeblå jeans, lyseblå skjorte, spisse sko, briller og kort skjegg». Jeg hadde hvit skjorte og dressbukse, og skoene var mer oval enn spiss, men resten passet forstemmende bra.

Så ja, på Arendalsuka finner man litt av hvert, og definitivt også ledere og hens kommunikasjonsavdeling som har ligget i Froland på treningsleir og kommer seilende inn i Arendal på budskapsplattformen sin, væpnet til tennene med talepunkter, forhåndslagde argumentrekker, hovedbudskap, sidebudskap, forslag til spørsmål og svar, og en ferdigutfylt risikovurdering dersom ingen vil snakke med dem.

Men som Are Kalvø kommenterte — han var på Arendalsuka for første gang og hadde brukt hele dagen på å lete etter den mye omtalte eliten — han fant for det meste bare vanlige folk. Hans hovedinnvending var at så mange av debattene handlet om fremtidens løsninger, en fremtid vi alle vet at ingen vet noe som helst sikkert om. En gang trodde man at mikrobølgeovnen ville endre alt — fasit er at vi 40 år senere bruker lengre tid ved komfyren enn noensinne.

Men som jeg innledet med, er denne uka i august først og fremst en manifestasjon over et levende demokrati, og et bevis på at vi har et av de åpneste samfunn i verden. Og for meg er Arendalsuka bare et symbol, et eksempel, på hvordan vi har det over hele landet, hele året. Det som skjer i Arendal i august kan like godt skje i Andersdal i september.

Først og fremst vil jeg avlive myten om møtested for eliten. Arendals gater og boder fylles først og fremst opp av helt alminnelige folk som kommer for å høre på debatter, snakke med meningsfeller og -motstandere, bemanne boder og stander. Og man vil ikke tro hvor mange forskjellige lag og foreninger som finnes i dette landet. Det finnes ikke en lidelse, en yrkesvei eller en hobby som ikke har sin forening. Og godt er det.

I forhold til en vanlig dag i Pollen i Arendal er det selvsagt mange kjente fjes å se, det kan lett bli litt fremmedgjørende å treffe å to dagsrevyfjes, fire avgåtte ministre, en fiskeridirektør og tre statssekretærer på under hundre meter. Så i den grad eliten betyr folk i ledende stillinger, inkludert politikere, så er de også der. I hopetall.

Men de befinner seg ikke i et eget avlukke og driver med hemmeligheter og snoker opp fordeler seg selv, de er der for å debattere og presentere det de driver med, og de sitter for åpne scener, alle sammen. Det krever ingen påmelding å komme inn, alle arrangement er gratis, alle kan komme fram til scenen og snakke med hvem som helst, og i de aller fleste debatter er det åpent for spørsmål fra salen. Alle kan snakke med alle, det er hele ideen.

Mange opplever at den offentlige debatten i det alt vesentlige er flyttet over til internett, og at det er et giftig sted å befinne seg. Politikere og ledere får så ørene flagrer av sinte mennesker som hamrer løs på tastaturene sine og bruker alle bokstaver og tegn som finnes for å gi uttrykk for sine følelser, særlig sin avmakt og forakt for eliten. Det er ikke så rart at mange velger å holde seg borte.

Men i det virkelige liv er det altså mulig — og Arendal er bare ett eksempel av svært mange — å komme helt innpå norske ledere, helt fra statsminister og ned, for å si sin mening, fremføre sin klage eller komme med forslag for å bedre sin egen og andre folks hverdag. Sinte folk på nett forspiller sine sjanser når de benytter tiden foran skjermen i stedet for å stille på torget og snakke direkte med de det gjelder.

Jeg har jobbet tett på toppledere i mange år. Man vil kanskje ikke tro det, men de fleste er vanlige mennesker som trives best hjemme i stua si eller med familien på bærtur. De færreste av dem søker seg til fancy fester med høy sigarføring, enda høyere glass og ørsmå avlukker. Samtlige av de jeg har jobbet med kommer fra alminnelige hjem, alle har vært unge og usikre, og alle vet hva det vil si å være menneske.

Jeg vil hevde at den opplevde avstanden — og den opplevelsen er godt hjulpet av alt snakket om avstanden mellom eliten og vanlige folk — er langt større enn den reelle avstanden mellom ledere og arbeidere, politikere og befolkning. Faktum er at vi bor i et av verdens aller mest demokratiske land, der enhet fortsatt rår i splittelsens tid.

Den beste måten å bevare et slikt samfunn er å hegne om den fysiske samtalen i åpent lende. Hva med å invitere landbruksministeren til Andersdal? Jeg tipper hun kommer.